Miljøtoppmøtet i Rio er en varslet – om enn stivpyntet – fiasko. Verdens ledere er ute av stand til å gjøre det de vet de må.
USAs president Barack Obama er ikke i Rio de Janeiro denne uken. Det kan skyldes innenrikspolitiske problemer. Men det er også mange andre som har droppet turen til Rio denne gangen, blant andre en rekke journalister. De har fått med seg at forestillingen i Rio – den såkalte Rio+20 – er en omgående manøver, som ikke er i stand til å gi løsninger på klimakrisens mange utfordringer.
Slutterklæringen er det riktig nok enighet om, fremforhandlet som den er av det diplomatiske korps. Det er hyggelig at man blir enige. Årsaken til enigheten er langt mindre hyggelig: Erklæringen er full av vakre ord som lite og ingenting betyr.
Under Rio-konferansen i 1992 – der Gro Harlem Brundtland spilte en viktig rolle – rådet det en helt annen optimisme. Da hadde man nylig erkjent de store miljøproblemene verden sto overfor, og verden hadde fått, og et stykke på vei forstått, begrepet «bærekraftig utvikling».
Det skulle legge grunnlaget for en utvikling som ikke tæret utillatelig på ressursene, og som skulle gjøre jordkloden levelig også for dem som kom og kommer etter oss. I rusen etter Rio 1992 var det mange som trodde at nettopp den konferansen utgjorde et vendepunkt.
Erklæringen er full av vakre ord som lite og ingenting betyr
Etter hvert som klimaproblemet ble mer påtrengende, fikk vi Kyoto-konferansen i 1997. Den var langt fra perfekt, og ikke tilstrekkelig, men den satte noen standarder for hvordan de klimaskadelige utslippene skulle reduseres. Nå var verden i det minste på rett vei.
Kyoto-avtalens utilstrekkelighet skulle bøtes på i København noen hektiske førjulsdager i 2009. Topplederne ble fløyet inn fra øst og vest, og prestisjen var på høyeste nivå.
Likevel ble København-konferansen en tilnærmet fiasko. Den bekreftet at i de store spørsmålene står de fattige mot de rike, og sør mot nord. I tillegg har man de fremvoksende økonomiene, som fremfor alt har det travelt med å komme opp på vestlig nivå. De mener ofte at Vestens miljøkrav kommer på tvers av nasjonale ambisjoner.
Alt er ikke helsvart, og vår ferske miljøvernminister, Bård Vegar Solhjell (SV), er tilkjempet optimistisk når han skjeller kritikerne ut som desillusjonerte dommedagsprofeter. I sin nye rolle – og som viktig del av en rød-grønn regjering – peker han på at det finnes løsninger, og at det finnes suksesshistorier. I så måte peker han på at det skremmende ozonhullet er blitt historie, og at utslippene av KFK-gassene er under kontroll. Det er riktig, og det er gledelig.
Nå erkjenner miljøvernminister Solhjell at den omforente erklæringen inneholder få konkrete resultat. Til gjengjeld fremhever Solhjell at den setter i gang en rekke prosesser. Det er – og det har han rett i – bedre enn ingenting.
Problemet er likevel at det har gått og går den gale veien, når vi ser på det store bildet. Norge har sin plass i dette bildet. Og Norge har ikke klart å leve opp til sine Kyoto-forpliktelser. Hvordan skal vi da kunne kreve det av andre?
Dommedagsprofetene har sjelden fått rett. Men vitenskapen peker frem mot temperaturøkninger som – i verste fall – kan føre til en delvis kollaps i økosystemene. Da er det nokså nedslående at verdens ledere anno 2012 samler seg om en intetsigende erklæring, som på ingen måte er i stand til å ta tak i problemene.