Aktoratet valgte nærmest motvillig den tryggeste utveien og sparket ballen videre til Stortinget. Det er lite trolig at dommerne vil være mer dristige.
– Påtalemyndighetens klare syn er at denne saken skal behandles som alle andre straffesaker, innledet statsadvokat Inga Bejer Engh under gårsdagens prosedyre.
– Og det har ikke alltid vært like enkelt, la hun til, etter det som føltes som en lang pause.
For til tross for at hun understreket at terrorhandlingene var utslag av nitid planlegging og ønske om å drepe flest mulig, til tross for at handlingene på Utøya overgår det vi trodde var mulig av utspekulert ondskap, til tross for at aktoratet mener tunge bevis trekker i retning av at Anders Behring Breivik ikke var psykotisk, la de ned påstand om tvungent psykisk helsevern.
Det fremsto nærmest motvillig. De to aktorene etterlot liten tvil om at konklusjonen var utløst av objektivitetsplikten og de få holdepunktene som finnes i høyesterettspraksis og juridisk teori.
– Vi er ikke overbevist, eller sikre, men vi er i tvil, sa aktor Svein Holden.
Tvilen preget gårsdagens prosedyre på flere måter, og gjorde at argumentasjonen fremsto noe halvhjertet. For det er ikke enkelt å argumentere sterkt og overbevisende for to syn samtidig. Eller for en løsning man dypest sett ikke har tro på.
Gitt tvilen, og den magre rettspraksis som foreligger, var en utilregnelighetspåstand på tryggest juridisk grunn. Men det er på ingen måte ensbetydende med at en dom til tvungent psykisk helsevern er et utfall i harmoni med ønsket rettstilstand.
En ting er sikkert: Folket, i sin ytterste, hevngjerrige konsekvens, og dem med såkalt alminnelig rettsoppfatning, vil slite med å akseptere en dom på utilregnelighet. Det samme vil Breivik selv.
Ingen av delene bør være relevant, og påtalemyndigheten argumenterte godt og riktig for at slike hensyn ikke skal få påvirke utfallet.
Likevel: Det er ikke bare Folket som vil ha innvendinger mot at en mann som åpenbart vet hva han har gjort, som tilsynelatende skjønner forskjell på rett og galt, og som er i stand til å planlegge og gjennomføre et vanvittig attentat, ikke skal kunne stilles til ansvar. Det er heller ikke umiddelbart logisk, verken for jurister eller moralfilosofer.
At det automatisk skal være «til gunst» for en tiltalt å bli stemplet som syk og fratatt moralsk ansvarlighet er ikke heller innlysende.
Det er ikke gitt at beviskravet skal være tilnærmet likt når det står mellom to typer samfunnsvern, som når konsekvensen enten blir straff og frifinnelse.
At psykiaterne skal ha vetorett og monopol på det juridiske psykosebegrepet er heller ingen god regel for fremtiden.
Breivik-saken rommer vanskelig jus og komplisert psykiatri. Men aktoratet går ikke tungt inn i noen av delene. De nøyer seg med å konstatere tvil. Sånn sett gjør de det enkelt for seg selv, med kjerneargumentet: Det er verre at en psykotisk dømmes til forvaring enn at en ikke-psykotisk overlates til helsevesenet.
Det ville vært på sin plass med et oppgjør med beviskravet og en ny, rettslig fortolkning av hva som ligger i det juridiske psykosekriteriet.
Det kan man få på to måter: Enten gjennom rettsskapende virksomhet og lovtolking fra domstolen, eller gjennom lovendring.
Aktor Engh kastet flere ganger ballen over til lovgiver, og understreket at den dømmende rett må forholde seg til de regler som foreligger. Aktor Holden advarte dommerne mot å bruke Breivik-saken som prøvestein for å skape ny rett.
Spørsmålet er om dommerne er av samme oppfatning.
Påstanden om utilregnelighet er et viktig signal til domstolen, fordi den viser hvordan noen av landets skarpeste jurister vurderer både faktum og rettskildebildet.
Likevel: Retten er ikke bundet, verken av aktoratets syn eller psykiaternes synsing.
Bevisgrunnlaget skal vurderes fritt, og dommerne har flere muligheter:
De kan bedømme psykiaternes observasjoner på en annen måte, og komme til at det ikke foreligger tvil om Breiviks tilregnelighet.
De kan tolke beviskravet annerledes, slik at tvilen som foreligger ikke er nok til å hindre straff og forvaring.
Eller de kan gjøre det juridisk sett mest interessante: Skape ny rett ved å gi en selvstendig, juridisk fortolkning for å avklare innholdet i psykosebegrepet i straffelovens § 44.
Aktoratet turde ikke. Tør Oslo tingrett?
Dommere viser i større og mindre grad vilje til å skape rett, og i et rettshistorisk perspektiv er ikke en slik tilnærming verken nyskapende eller kontroversiell.
Samtidig er dommen i Breivik-saken historisk, og den må kunne forsvares for ettertiden. I slike tilfeller strekker man seg sjelden kunstig langt for å korrigere en lovgiverkurs på villspor.
Frykten for å trå feil ser hittil ut til å ha preget gjennomføringen av rettssaken: De ukonvensjonelle minneseremoniene, Breiviks opplesning av sin politiske propaganda, det enorme kobbelet bistandsadvokater. Alt dette viser en vilje raushet på bekostning av streng prosessledelse. Det er samtidig et signal om at dette ikke er saken man eksperimenterer med, og at det er bedre å gi for mye enn for lite.
I den grad man kan legge noe som helst politisk inn i den forestående domsavsigelsen, må det være at dette ikke er en anledning for kreativ rettsanvendelse og forsøk på å fylle rettstomme rom.
Engh og Holden signaliserte ønske om endring, men spilte ballen over til Stortinget. Mye tilsier at Oslo tingrett vil gjøre det samme.