Geir Lippestad gjorde en solid jobb som djevelens advokat. Breivik torpederte forsøket med å utbrodere sin parallelle virkelighet.
– Det verste, sa Anders Behring Breivik, og så opp fra notatene for første gang på en lang stund.
– Det verste av alt er å bli ignorert, sa terroristen med det grandiose selvbildet under sin sluttreplikk under rettssakens siste dag.
Ofre og pårørende etter terroraksjonen kan nok tenke seg en rekke verre scenarier. Å miste et barn, å se en bestevenninne dø, å savne en søster, for eksempel.
Som massedrapsmann er Breivik på ingen måte blitt ignorert. Men dette var heldigvis en av hans siste replikker på ganske lenge.
Norgeshistoriens mest spesielle straffesak er over, etter ti intense uker i Oslo tingrett. En sak hvor dommeren har grått og publikum har applaudert, hvor roller er snudd på hodet, bistandsadvokatene står i ledtog med forsvaret, og tiltalte ber om lovens strengeste straff. En sak som er så spesiell at tiltaltes forsvarer glemte å legge ned påstand om frifinnelse.
I juli i fjor påtok advokat Geir Lippestad seg landets vanskeligste, og prinsipielt sett viktigste jobb. Han fullførte med en solid prosedyre i retten i går, og fant en god balanse mellom å utbrodere essensiell juss, problematisere faktum og ivareta sin klients noe ualminnelige krav.
Det å skulle prosedere på nødrett og samtidig hevde at Breivik ikke sliter med realitetsorienteringen, fremstår i utgangspunktet som en ren umulighet. Nødrett innebærer at en ellers straffbar handling er lovlig fordi man redder noe av betydelig høyere verdi enn skaden. Det virker sannsynligvis alldeles logisk innenfor Breiviks parallelle univers, hvor massedrap på ungdom betraktes som et lite barbari for å stanse et større barbari. I vår virkelighet var det ikke rart Lippestad fremførte argumentet for frifinnelse nokså summarisk.
I stedet argumenterte han godt for at den manglende evnen til realistisk vurdering av virkeligheten som skal følge av en psykose må være omfattende og vesentlig, for at retten står fritt når det faktiske grunnlaget for en diagnose svikter, for at det bør legges avgjørende vekt på vurderingene til legene som har observert Breivik og for at Breivik er drevet av politisk overbevisning og ikke ren voldsforherligelse.
Lippestad svarer også godt på et av sakens mer filosofiske kjernespørsmål: Er det nødvendigvis gitt at det er det beste for en tiltalt å dømmes til behandling? Ifølge Lippestad innebærer slik sykeliggjøring av et politisk prosjekt å frarøve tiltalte en menneskerett, nemlig retten til å ta ansvar for egne handlinger.
Og dessuten: Knights Templar kan jo like gjerne være oppdiktet for å spre frykt som en bisarr vrangforestilling, og Breivik visste at det var galt å drepe. Han gjorde det fordi det er det terrorister gjør.
Etter at Lippestad hadde gjort sitt ytterste for å overbevise retten om at Breivik ikke lider av en alvorlig realitetsbrist, fikk Breivik siste ordet. Han gjorde ikke en like overbevisende jobb.
I tråd med denne rettssakens ånd, benyttet han sluttreplikken til å stille sin diagnose på det norske samfunnet: Vi, i dette multikulturalistiske helvetet, lider av kollektiv kulturell psykose og selvforakt, og har behov for umiddelbar medisinering.
Og symptomene? Kulturkonservative blir uskadeliggjort ved hjelp av psykiatrien, vi har latt både asylsøkere og «bongolåter» representere oss i finalen i Eurovision, og vi lever i et samfunn som oppløser kjernefamilien og idylliserer seksuelle utskeielser og TV-serier som Sex og singelliv. Blant annet.
Nå er det opp til domstolen å stille en endelig diagnose på Breivik. Spørsmålet er om han er psykotisk og utilregnelig i strafferettslig forstand, eller bare alminnelig gal. Uansett: Blir han dømt til behandling, kan det umulig skade.
Innesperret på institusjon blir han i alle tilfelle. Der skal han sitte, veldig, veldig lenge. For å bruke Breiviks krigsretorikk og et av hans egne nyord i norsk: Han står overfor en lang tilværelse som lenestolsgeneral.