NATO har gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der vestlige interesser er truet.
VESTLIG PROPAGANDA: Aggresjonskrigene der Vesten ensidig støtter sunnimuslimske fraksjoner, preges nå av aktiv bruk av anonyme «aktivister», «menneskerettighetsorganisasjoner» og «demokratiske opposisjonelle», skriver Hanne Nabintu Herland. Bildet viser væpnede opposisjonelle. ARKIVFOTO: SHAAM NEWS NETWORK/REUTERS
I historiens løp er det mange eksempler på at politiske ledere fører verden inn i urolige faser, deriblant årene før den annen verdenskrig. Det samme gjelder den arabiske våren, eller kanskje heller den arabiske vinteren. Forsøket på å forenkle opprøret til ensidig å handle om muslimske folkegruppers lengsel etter den vestlige kulturens sekulære demokrati, har blant annet gjort mediedekningen påfallende ensidig. Det er lenge siden bruken av propaganda har gjennomsyret offentligheten så gjennomgående.
Det er foruroligende at USA og NATO de siste årene har engasjert seg i kriger som verken er defensive langs egne grenser, eller handler om lokalpolitiske konflikter. Vi bedriver en ny type aggresjonskrig. Disse krigene fremstilles med stort hell som «demokratisk humanitære» i en sedvanlig lettmanipulert og ukritisk vestlig opinion. Ledende redaktører som burde bedrevet kritisk journalistikk, har i prosessen sviktet sitt kall og vært så lite våkne at man snart kun fungerer som myndighetenes forlengede propagandakanal.
Forstår hverandre ikke
Om dette har ledende intellektuelle som Noam Chomsky mye å si. Den amerikanske statsviteren Samuel Huntington belyser også problemet. Han er kjent for å hevde at fremtidens politiske konflikter vil basere seg på kulturelle forskjeller. Fordi sivilisasjoner har svært forskjellig virkelighetsoppfatning, forstår de ikke hverandre tilstrekkelig. I et globalt perspektiv skaper dette alvorlige konflikter.
FN har lenge fungert som tjener for vestlige interesser
Den arabiske våren ser dessverre ut til å gi ham rett. Huntington påpeker i «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order» at de rike vestlige landenes dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser. Politiske spørsmål avgjøres raskt i FNs sikkerhetsråd av USA, Storbritannia og Frankrike, der ikke-vestlige lands perspektiver raskt ekskluderes. Avgjørelsene presenteres deretter for resten av verden som om det handler om «verdenssamfunnets» beste.
USAs krigsretorikk
At USA og NATO-land har lyktes så godt i å skaffe seg legitimitet i Sikkerhetsrådet til å gå til krig basert på rykter og udokumenterte påstander, er meget urovekkende. Alle husker Irak og de såkalte masseødeleggelsesvåpnene som viste seg ikke å eksistere. FN spesialutsending Hans Blix forsøkte forgjeves å stagge krigsretorikken.
Og USA gikk opprinnelig inn i Afghanistan for å finne Osama bin Laden. Ti blodige år etter, med USAs lengste krig i historien med særlige tapstall de siste fire årene ifølge USA Today, trekker USA seg ut, ikke ulikt Vietnam.
Skaper krigsvilje
Aggresjonskrigene der Vesten ensidig støtter sunnimuslimske fraksjoner, preges nå av aktiv bruk av anonyme «aktivister», «menneskerettighetsorganisasjoner» og «demokratiske opposisjonelle» som forteller om massakre og overgrep og etterlyser «handling for å redde sivilbefolkningen». Slik har man oppnådd den ønskede effekt: opinionen blir krigsvillig.
Et klassisk eksempel er Aftenpostens artikkel 23. juli om Obama som advarer Syria mot å bruke kjemiske våpen. I artikkelen siteres en anonym «kvinnelig aktivist» som fritt får uttale seg uten kritiske kommentarer. Og folk er uvitende og enkle, de tror det de leser, og trekker konklusjonen om at selvsagt bør vestlige land gripe inn for å redde Midtøsten fra disse «grusomme statslederne».
Fattigdomsløftene er glemt
Med et pennestrøk er det glemt at de lederne man de siste årene har fjernet, har vært de moderate og sekulære som har motarbeidet ekstremisme og sikret religiøse minoriteters rettigheter. Høyst feilbarlige statsledere som Mubarak og Gaddafi førte tross alt sine land inn i en betydelig økonomisk vekstfase der titalls millioner er løftet ut av fattigdom og inn i middelklassen.
Libya rangerte allerede på 1980-tallet som Afrikas rikeste land med en befolkning som hadde høyere levestandard enn Italia og Australia. Landet gjorde opp for seg for Lockerbie-skandalen, åpnet for vestlige investeringer og moderniserte.
NATO ødela velstanden
Men det var før NATO under påskudd av å beskytte sivile bombet infrastruktur, byer, vannledninger og veisystemene i månedsvis, – all den velstand som Libya hadde klart å bygge opp utenfor den vestlige kultursfære. NATO har som kjent gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der vestlige interesser er truet.
En av konsekvensene av den arabiske våren er at stater er destabilisert, levestandarden har gått betraktelig ned, turistindustrien stanset, mens religiøse og etniske minoriteter som eksempelvis svarte libyere og koptiske kristne grovt forfølges. Landene kastes ut i borgerkriger med de betydelige lidelser dette medfører for sivilbefolkningen. Foreign Affairs hadde nylig en artikkel om hvorledes en rekke land i Nord-Afrika nå opplever alvorlig utfordringer som følge av Libya-krigen.
Hvem er aktivistene?
Og nå, Syria. The Guardian kom med en kraftsalve 12. juli med kritikk over at så skremmende få har tatt seg bryet med å se nærmere på hvem disse «demokratiske aktivistene» er, som konstant rapporterer om massakrer og overgrep fra den sittende regjeringen i Syria. USAs og NATO lyktes som kjent i fjor å smadre Libya gjennom å gi støtte til opprørere, som blant annet besto av al Qaida tilhengere.
Nå er det åpenbart at USA ønsker å bidra til samme type destabilisering av Syria med sunnimuslimske Saudi-Arabia og Qatars hjelp. Ifølge bl.a. The New York Times, finansieres sunni-opprørerne i Syria av USA. Allerede i fjor dokumenterte Wikileaks betydelige pengeoverføringer til opposisjonsgrupper i Syria. Når man etter måneder med tautrekking i FNs sikkerhetsråd ikke maktet å komme forbi Russlands og Kinas veto, – disse som har ødeleggelsen av Libya friskt i minne, blåser USA altså i folkeretten og finansierer angrep uansett.
Iran er neste mål
Antagelig vil historien ende med shia-muslimske Bashar al-Assads fall, der mediene helst ønsker bilder av ham drept av den USA- finansierte «sunni-militsen» i gatene i Damaskus. Dermed har USA fri tilgang til å fortsette til neste land, Iran.
La ett være klart: Vi bidrar til det motsatte av verdensfred gjennom en selvforherligende militær global politikk som er dømt til å fremprovosere alvorlige tilbakeslag som på sikt kan føre til en ny kald krig. Når det skjer, kan vi skylde oss selv.
fakta
krigen i Syria
Det brøt ut omfattende demonstrasjoner mot Syrias president Bashar al-Assad i mars 2011.
FNs spesialutsending Kofi Annan utarbeidet i mars en sekspunktsplan som både regimet og opprørerne sluttet seg til. Våpenhvile ble inngått, men kampene stanset ikke.
FN satte i april og mai inn 300 ubevæpnede observatører for å overvåke planen, men disse har måttet innstille sitt arbeid.
Rundt 1,5 millioner mennesker er hjemløse i Syria som følge av konflikten, ifølge hjelpeorganisasjonen Røde Halvmåne.
Den humanitære situasjonen forverrer seg.
Over 276.000 syrere har flyktet til utlandet, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Mange befinner seg i Jordan, Libanon, Tyrkia og Irak.