Norsk industri og velferd må betale prisen hvis ikke bremsene settes på i oljenæringen.
HÅP I HAVET?:- I Norge risikerer vi å skape vår egen variant av den europeiske krisen, ved å la kortsiktige oljeinntekter hindre langsiktige investeringer i ny verdiskapning, skriver partileder Audun Lysbakken (SV).
Kan vår voldsomme rikdom gjøre oss fattigere på sikt? Historien har flere eksempler på samfunn som
brukte store formuer på en så uklok måte at de ødela det de skulle leve av på sikt. Frykten for «hollandsk syke» har derfor vært en kollektiv besettelse i norsk politikk.
Begrepet stammer fra perioden etter at Nederland fikk plutselige og store inntekter fra naturgass på 1960-tallet. Pengene ble sprøytet inn i nederlandsk økonomi i for høyt tempo og for stort omfang. Dermed steg kostnadene også raskt for industrien, som stilte svakere i konkurranse med utlandet. Resultatet var avindustrialisering, og en smertefull omstilling da gassinntektene sviktet i 70-årene.
For å unngå at noe slikt skjer i Norge har det vært bred enighet om at vi må begrense vårt forbruk av oljepenger. Det har vært klokt. Men nå er vi i ferd med å utvikle en egen «norsk syke».
Etter at deler av oljeinntektene ble sluset inn på fond i utlandet, stilnet debatten om hvor høyt aktivitetsnivå oljenæringen kunne ha. Nå utløser stabilt høy oljepris en bonanza, hvor summen av investeringer, drift og vedlikehold på norsk sokkel går i været. Fra et nivå på rundt 200 milliarder kroner i årene 2008-2010, forventes det å øke til 250 milliarder kroner i år, og videre til 300 milliarder fra 2014.
I oljebransjen går lønninger og kostnader dermed i været, med stor smitteeffekt til resten av norsk økonomi. Dette skjer samtidig som den økonomiske krisen i Europa gir lavere etterspørsel etter produktene til fastlandsindustrien.
Siden årtusenskiftet har eierne i oljerelatert industri kunnet glede seg over sterkt økende avkastning. Innen metall-, kjemisk- og papirindustri har utviklingen vært en helt annen. Vi har fått en todeling i norsk økonomi.
Det går så det griner innen alt oljerelatert, mens andre må ha bremsene på. Andre næringer taper i kampen om arbeidskraft og kompetanse. Høye kostnader truer arbeidsplassene.
Det offentlige rammes også av høye kostnader. Vi får mindre velferd og infrastruktur for pengene. Heller ikke for de ansatte i oljenæringen trenger en slik utvikling være godt nytt. For høy aktivitet betyr press på arbeidsforholdene til olje- arbeiderne.
En ny oljedebatt er derfor under oppseiling i Norge. Flere led-ende økonomer gikk i forrige uke ut i Aftenposten med et ønske om å bremse aktiviteten i oljesektoren.
SV har argumentert for dette lenge. Det ville være god miljøpolitikk, fordi vi på den måten kan redusere Norges CO2-utslipp. Men nå blir det stadig klarere at det også ville være fornuftig næringspolitikk.
Det må skapes rom i norsk økonomi til å utvikle morgendagens arbeidsplasser, og både fastlandsindustrien og offentlig sektor må få sin nødvendige del av kloke hoder, dyktige hender og kapital til investeringer. Mens oljeeventyret er forbi-gående, skal vi forhåpentlig være industrinasjon og velferdsstat for all fremtid.
Oljeinntektene har vært fantastisk for Norge. Utvinning av ressursene har også medført eventyrlig verdiskapning i en voksende leverandørindustri, ikke minst på Vestlandet.
Men oljeutvinningen i seg selv er ikke verdiskapning i ordets rette forstand. Snarere er det snakk om omplassering av vår felles formue. Det vi ikke kan investere på fastlandet over- fører vi i dag fra havets bunn til verdens finansmarkeder.
Den internasjonale finansøkonomien er usunn og oppblåst, og har skapt krise i både Europa og USA. Kanskje er Nordsjøen et vel så sikkert sted å oppbevare deler av Norges formue.
Krisen i Europa ble blant annet utløst fordi mange land har latt altfor mye av samfunnets ressurser strømme til de rike, finansnæringen og eiendomsmarkedene, og for lite til investeringer i produksjon og utvikling.
I Norge risikerer vi å skape vår egen variant, ved å la kortsiktige oljeinntekter hindre langsiktige investeringer i ny verdiskapning. Vi trenger derfor den nye oljedebatten.
Jeg har ingen illusjoner om at de andre partiene raskt vil endre oppfatning i tråd med SVs syn. Men en kursendring vil bli nødvendig. Reguleringen av tempoet i oljenæringen gjøres i Norge primært gjennom utdeling av nye lete-arealer. Det er politisk mulig med en langsiktig styring av veksten i oljesektoren gjennom å redusere antallet utvinningstillatelser.
Vi går mot en valgkamp hvor grenser for vekst i oljenæringen nok en gang vil bli tema. Høyre og Fremskrittspartiet vil blant annet åpne områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring hvis de får makten.
Til nå har det vært en miljødebatt. Neste år bør den i tillegg handle om hvorfor det ikke er fornuftig for norsk økonomi å utvikle oljeindustrien mest mulig, raskest mulig. Slik kan vi utvikle en norsk kur også.