Når skal politikerne begynne å lede, ikke bare dilte etter?
Alt tyder på at den globale oppvarmingens ødeleggende konsekvenser ikke er en eventualitet som ligger langt frem i tid. Den er her nå. Store avlinger ødelegges av tørke, såkalt ekstremvær blir snarere normalvær. Selv prinsipielt forsiktige forskere er nå tydeligere enn før: Det finnes en sammenheng.
Politikken later til å spille fallitt i den grad at seriøse folk, som BI-professor og klimaforsker Jørgen Randers, snakker om at demokratiet ikke duger, om at et autoritært styre må til. Det kommer vi også til å få på et tidspunkt – hvis dagens handlingslammelse fortsetter.
Nylig ga journalistikkforsker Anders Ytterstad ved Høgskolen i Oslo mediene skylden, i alle fall mye av den. Vi journalister er for balanserte. Vi gir de såkalte klimaskeptikerne for mye plass, fremfor å være tydelige om at FNs klimapanel og så å si alle seriøse forskere på feltet har rett. Dermed legger vi ikke nok press på politikerne.
Ja, etter at vi har prøvd å informere og alarmere i om lag 15 år, har det vel sneket seg inn en matthet i medienes klimadekning. Men er det der problemet ligger?
Her er en annen teori: Vi har for lengst nok kunnskap, men makthaverne lar være å føre en effektiv politikk fordi de frykter at de da ikke blir gjenvalgt. Velgerne som måtte være misfornøyde, lar være å stemme på partier som vil føre en effektiv politikk. Begge parter kan så finne litt sjelefred i at det kjeftes på oss journalister som sørger for den løpende kontakten dem imellom.
Allerede på 1960-tallet avdekket amerikansk valgforskning at velgere flest ikke ser sammenhenger, ikke tenker ideologisk. De er gjerne for skattelettelser og økte offentlige utgifter samtidig. På meningsmålinger om politiske spørsmål svarer folk, som det heter i en kjent undersøkelse fra 1964, ”som om de slår mynt og kron”.
Tilliten til respondenter har økt noe, men også i dag kan tallknusere helle kaldt vann i blodet på politikere som vurderer å vise mot: Folk sier ikke det de mener, spesielt ikke når de får spørsmål der de føler at de bør svare på en bestemt måte. I en undersøkelse amerikanske Gallup gjorde i 2005, svarte 33 prosent at de ga penger til veldedige formål, nærmere bestemt 279 dollar i gjennomsnitt. Carl Bialak i Wall Street Journal regnet ut at dette i så fall skulle bli 10 milliarder dollar for USA som helhet, mens det faktiske beløpet amerikanerne ga dette året, var én milliard.
Det finnes rikelig av norske eksempler også. En av tre sier seg villige til å kjøpe klimakvoter, en av tusen kjøper dem – selv om det bare er å trykke på en knapp når man bestiller flybillett. Folk sier de reduserer egne utslipp av klimagasser, mens utslippene fra biltrafikken bare stiger og stiger.
Problemet er ikke, som noen tror, at den politiske klassen lever i en boble, fjernt fra vanlige folk. Problemet er at den politiske klassen tenker akkurat som vanlige folk, og ikke er det minste opptatt av å utfordre vanlige folks tenkemåte. Unntatt kanskje når de er helt nødt.
Men det finnes knapt politikere som fremmer og står fast ved en politikk de mener er nødvendig, men som samtidig (først) rammer store velgergrupper merkbart. Enkelte regjeringer har klart å bli gjenvalgt med en hard innstrammingspolitikk, det er sant. Tony Blair vant sitt siste valg i Storbritannia i 2005, selv om han fastholdt den da meget upopulære Irak-krigen. Det finnes eksempler, men de er få.
Noen vil sikkert tenke på endringen i den norske røykeloven for noen år siden. Den var omstridt da den kom, selv om et flertall var for, og ble jevnt populær senere. Men politikerne tok ingen stor sjanse, for røykerne var i klart mindretall også da loven ble vedtatt.
Over hele Europa sleper lederne føttene etter seg i eurokrisen. De våger ikke å foreslå og kjempe for politikken de vet kan løse den. I Norge vet politikerne at de må beskatte bolig hardere for å motvirke den ekstreme prisveksten, men de våger ikke. Selv ikke SV utfordrer sin velfødde middelklasse i Oslo ved å gå inn for kommunal eiendomsskatt, for å ta et eksempel.
Når skal vi få partier som utfordrer velgerne, for eksempel med dette valgkamputspillet: Som et av verdens rikeste land må vi redusere klimagassutslippene betydelig for å gi et globalt bidrag. Derfor øker vi bensinavgiften slik at prisen blir fordoblet. Vi reduserer samtidig oljeutvinningen, noe vi kompenserer med en skatteøkning på fem prosentpoeng. Det gir redusert levestandard, men det trengs. Vi ser at dere er for dette i meningsmålinger, så la oss gjøre det sammen.
Her vil den rå latteren runge, både i og utenfor maktens korridorer.
Men det er denne typen mot og handlekraft som vil trenges, både i Norge og i andre land, hvis demokratiet skal vise seg i stand til å takle klimakampen. Spørsmålet er bare om demokratiet evner dette, eller om pessimister som Jørgen Randers får rett.