De tunge erkjennelsene

Norges sikkerhetsapparat har aldri blitt så håndfast og grundig refset og belært som i dag.

Da kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv avsluttet sin presentasjon av 22. juli-kommisjonens rapport på pressekonferansen i ettermidddag, brøt salen ut i spontan applaus. Det var en nesten upassende og merkelig reaksjon på en historisk hendelse: Den endelige dommen over norsk samfunnssikkerhet og statens evne til å beskytte sine borgere, spesielt den regnfulle sommerdagen i fjor.

Rapporten ligger  her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/nou-er/2012/nou-2012-14.html?id=697260

Men det var også en overveldende forestilling. Gjørv startet sin presentasjon med en helt ekstremt presis og korthogd språkbruk, en fortellerteknikk og dramaturgi så overbevisende og autoritær at den var egnet til å sette normale reaksjonsmønstre ut av spill.
Derfor den underlige applausen, kanskje.

Allerede før hun begynte sin presentasjon, visste vi at dette ville bli sterkt og vondt. Vi skjønte det allerede da kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv overleverte rapporten til statsminister Jens Stoltenberg i formiddag. Med ekstrem tydelighet fortalte hun at kommisjonen påpeker store svakheter ved styringen av viktige samfunnsinstitusjoner.
Hun la til: – Det er mange endringsbehov. Og det haster.

Siden i fjor sommer har debatten vært hard og viktig helt ned på retorisk nivå. Til og med  begrepet ”ansvar” er endevendt. Det har likevel vært en liten og udefinerbar trøst i alle de kjente faktorene; ferietid, lav bemanning, eksplosjonen i Oslo som lammet alle systemer som kunne ha begrenset den forferdelige drapene på Utøya.
Det har ligget en resignert aksept av at grusomheter skjer, men at det var absolutt ingen her i landet som hadde sett for seg at ting av denne skalaen kunne skje her, hos oss.

Resultatet av denne systematikken er at noen grufulle hypoteser folder seg ut

Gjørv veltet alle disse forestillingene på hodet i dag, fordi hun med presis dokumentasjon så effektivt pekte på at svikten begynte lenge FØR 22. juli. Faktisk flere år før.
Det hun og kommisjonen beskriver, er en så total svikt. Ikke den som begrenser seg til det rent logistiske glipp eller tragiske tilfeldigheter, men den som handler om vilje, evne, engasjement, kunnskap og kompetanse som forvitrer. Ting som for lengst burde ha vært skjerpet, oppdatert og oppgradert.

For sikkerhets skyld avsluttet Gjørv hele seansen med helt grunnleggende definisjon av læringsbehovet etter 22. juli: At sikkerhetsledelse og politikk stiller helt fundamentale krav til lederskap, samhandling, kommunikasjon og forståelse.
Det var her det sviktet. Og det handler om en systemsvikt, som igjen hviler på enkeltpersoners manglende evne til å utføre lederskap på tilfredsstillende måte, over svært lang tid.
Derfor er det så vondt å tenke på den lille lappen som ble liggende på politiets operasjonssentral i 25 minutter den 22. juli i fjor – den lappen som ble levert inn ti minutter etter at bomben sprengte, den som beskrev gjerningsmannen og registreringsnummeret til fluktbilen hans. Og alle de andre faktorene som skaper et bestemt inntrykk av at terroristen kunne vært stoppet – før planene ble til terror, og før anslaget ble til massedrap.

Alexandra Bech Gjørv gjorde en imponerende jobb med å gjøre de helt skjebnesvangre faktorene synlige, på en lettfattelig måte. Ved hjelp av dokumentsitater, fotos, videoer, GPS-koordinater og sammenstilling av mange kilder, har kommisjonen maktet å klarlegge hendelsesforløpene i detalj. Fra det hjerteskjærende bildet fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet, til det berømte bildet av den røde, nedlessede gummibåten.
Dette skjærer brutalt gjennom alle spekulasjoner, fragmentariske opplysninger og spekulasjoner som har flagret gjennom eteren det siste året.

Resultatet av denne systematikken er at noen grufulle hypoteser folder seg ut – den viktigste er uten tvil at liv kunne vært spart. Kanskje mange liv.

Tags: , ,

Kommentarer