Inntil begynnelsen av 2000-tallet kunne nordmenn leve i troen på at det ikke var så nøye med hvor mange år det tok å stenge Grubbegata. Slik sjanseseilas er ikke lenger tillatelig.
22. juli-kommisjonen har slått fast at regjering og forvaltning har sviktet sitt viktigste oppdrag: Å beskytte landets borgere, og å sikre landets maktsentrum. Et lenge spådd terroranslag skjedde på statsminister Jens Stoltenbergs vakt. Men den svikten kommisjonen har avdekket, er resultatet av en inngrodd ukultur for pulverisering av lederansvar i politikk og forvaltning. I vår tid er ikke slikt lederskap godt nok, ikke når det står om beredskap og sikkerhet.
Kommisjonen går langt i å belære landets politikere om hvilke lederegenskaper som må etterspørres: Risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientering; det som sviktet da det trengtes mest. Formelle vedtak og beslutningsgrunnlag er det knappest noen mangel på. Ærlig, usminket – og til dels ubehagelig, er Jens Stoltenbergs karakteristikk av rapporten.
Det ubehagelige må statsministeren gjøre noe med, det bør han også prøves på. Ettersom han mener at hans fremste bidrag er å sørge for at rapportens anbefalinger blir fulgt opp, må et av de selvpålagte oppdragene være å fremme en ny lederkultur, både i politikk og forvaltning. Særlig tøft blir oppgjøret med politiet. Kommisjonen er nådeløs i sine påpekninger av hvilke feil politiet gjorde i forbindelse med 22. juli-hendelsene, i motstrid til Oslo Politidistrikts egen, rasktproduserte frifinnelsesrapport.
I lys av rapporten står politiet i fare for å tape enda mer tillit i befolkningen enn regjeringen gjør. Selv om 22. juli i fjor hadde vært en ganske alminnelig sommerfredag i Oslo, ville ikke politiets beredskap stått i forhold til behovet – politiet er en kontortidsinstitusjon, ifølge kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv. Hun mener også at oppgjøret etter 22. juli-hendelsene gir en unik mulighet til å gjøre noe med denne typen institusjonelle mistilpasninger, og at muligheten må gripes. Men det kommer nok an på det politiske motet.
Jens Stoltenberg kan et stykke på vei dekke seg bak politisk sedvane i regjeringer av alle slags farger. Det er lite sannsynlig at en Erna Solberg-regjering eller enn Kjell Magne Bondevik-regjering ville kommet stort bedre fra en terrorhandling og en påfølgende «ærlig, usminket og til dels ubehagelig» rapport enn den nåværende statsministeren har gjort. Det gjør ikke ansvaret hans og behovet for resultatorientering mindre presserende.
Norge står bedre rustet mot terrorangrep enn for et år siden – det skulle da også bare mangle. Å endre lederkulturen vil ta lengre tid, og vil være avhengig av en bred, folkelig oppslutning om et mindre uskyldig og naivt samfunn. Men det er slike endringer kommisjonen aller mest etterlyser. Og ifølge kommisjonen kan endringene skje uten å komme på altfor sterk kollisjonskurs med ønsket om et mest mulig åpent samfunn.
22. juli-rapporten trenger en grundig gjennomgang før regjering og Storting kan ta stilling til de 31 enstemmige tilrådingene. Men enstemmigheten er i seg selv et tegn på at tilrådingene kan bli noe av. Alexandra Beck Gjørv vil dessuten heretter tale med tyngde etter den overbevisende fremstillingen hun ga til gode i går.
Rapporten gir godt grunnlag for å kreve at politisk valgte ledere tar konsekvensen av at de skal beskytte landets borgere, så langt det er mulig. Total beskyttelse er utenkelig, og ville vært et mareritt.