Sinte menn ha ha ha

BORT FRA KJØKKENBENKEN: 1970-tallets likestillingskamp var begynnelsen på mørketiden for dagens unge, sinte menn. ARKIVFOTO: ERIK BERGLUND

På tide å løfte debatten om feministstaten opp der den hører hjemme. På revyscenen.

Forfatter Ragnar Hovland skriver noen ganger med profetisk fremsyn. I kultromanen ”Sveve over vatna” fra 1982 fremsier den halvkriminelle, brisne og breikjeftede sogningen Per Waglen følgende ord, som kamprop mot alt fra Arbeiderpartiet til uvillige damer og seksuell frustrasjon:
”Alt går imot oss, frå fødsel til søppelhaug, og så skulle vi ikkje skyte nokon? Fyyyy faen!”
Dermed satte Waglen uforvarende ord på det som skulle blir det som skulle bli en av det nye årtusens mest forunderlige debatter.

Er det nødvendig å være så sint? Selvfølgelig ikke, uansett hva man mener om sexkjøpsloven eller andre offentlige begrensninger i intim atferd. Vanlig modus er å jobbe jevnt og trutt for endringer i lover og regelverk gjennom organisasjoner og partier, ikke gå ut og skyte en politimann.
Raseriet har sin egen kraft; det gjør sveiseblind og retthaversk og uforsonlig. Dermed skaper det også usikkerhet og frykt, og fascinasjon som gjerne kupper samfunnsdebatten i ukevis.
Vi har sett hva irrasjonelt raseri og hat kan føre til, og vi er fremdeles litt i sjokk. Men det har også gitt en ærbødighet over for unge, sinte menn som er malplassert og ufortjent.
Etter hvert må vi komme inn i en fase der vi kan skille snørr og bart, og gjerne flire litt av det irrasjonelle svartsinnet. Kanskje humor kan gjøre det farlige litt ufarlig.
Per Waglen er et godt eksempel på dette.

Det som er litt vittig, er hvordan frustrasjonen over kvinners ubegripelighet og sterke stilling har flyttet seg fra ytterlighet til ytterlighet. For ti år siden var debatten preget av radikale nynorskmenn og slagordet ”Vaginalstaten”. I dag er det ytre høyre og ”Feministstaten”. Kanskje det er noe med politikkens ytterkanter som er grunnleggende usexy.
Historiker Nils Rune Langeland, opphavsmann til begrepet ”vaginalstaten”, påpekte at kvinner i postmoderne tid er gift med staten. Staten har lagt sine vinger over dem. De flagrer rundt i det norske samfunnet med rike privilegier og goder, og gjør menn til stusslige objekter som står nede på bakken og myser mot det sterke, feminine lyset der ovenfra.
Underforstått: Kvinnene har fått nok omsorg nå, og dette kjønnspolitiske apartheid må stoppe.

Kanskje det er noe med politikkens ytterkanter som er grunnleggende usexy

Det ligger en mangelfull selvinnsikt i denne teorien. En av grunnene til at kvinnene trengte statens hjelp, var faktisk at vi menn stort sett nektet dem å slippe til, nektet dem adgang eller nektet dem samme lønn. Statistikken viser at kvinner fremdeles trenger litt statlig hjelp for å nå toppen av epletreet, for eksempel i kravet om lik lønn for likt arbeid.
For både venstresiden og høyresiden er det utrolig nok fiasko på kjønnsmarkedet som er drivkraften i debatten om stat og kjønn. Det bekrefter at sex som samfunnsdriver er undervurdert, og at det å bruke det pinlig private som offentlig kampsak ikke lenger er forbundet med skam.
Vaginalstatsmennene forsøkte i det minste å begrunne sine standpunkter med vitenskap. Feministstatsmennene begrunner det med seksuell frustrasjon alene.
For oss tilskuere er det den totale mangelen på selvironi som er artigst.

Sinte unge menn beskylder staten for å blande seg inn i sexlivet deres, gjennom likestillingslover og sånt. Man kan gjerne mene at forbudet mot sexkjøp er moralistisk, men noen avgjørende sterk begrensning på normal kroppsutfoldelse er den vel ikke. Sist jeg sjekket, var det å skaffe seg kjæreste fremdeles noe man må klare selv, uten offentlige tilskuddsordninger.
Det er fremdeles ikke slik at Helsedirektoratet pålegger arge og kåte mannfolk et kursopplegg i personlighetsutvikling, men man kunne kanskje ønske seg noe sånt.
Det triste med hele sinteungemenn-debatten, er at den skygger for innsikt i de fundamentale mekanismene som får unge menn til å falle utenfor system og folkeskikk – fenomener vi bør ta på større alvor. For eksempel mislykkede skolereformer, utilstrekkelig barnevern, skilsmissestatistikken – felter der bedre innsats fra staten kanskje er ønsket og nødvendig.

Har vi mistet potensen?

Hvem gidder å engasjere seg i mannfolk som konstant er sure, bitre og rasende?
I gamle dager – på 1980-tallet, da feminismen begynte å få sitt endelige politiske gjennomslag – var munnhellet enkelt: Kanskje vi gutta bare skulle slutte å kave med armer, bein og hofter, og heller dra på kino eller på jakt og bade i iskaldt vann – og glemme stress og forventninger. Den Norske Turistforenings hytter ble den gang en av landet største spontane sjekkeplasser.
Og i det øyeblikket man sluttet å stresse, rullet det plutselig en livspartner ned fra nærmeste knaus eller tak. Det virket. Utrolig.

Hva har vi menn egentlig mistet? Har vi mistet posisjonen som lønnsledende lederskap? Har vi mistet makten over absolutt alle viktige funksjoner i staten og næringslivet? Har vi mistet evnen til å ta personlig ansvar for vår egen skjebne?
Har hjernen vår skrumpet inn? Har vi mistet evnen til å løpe brølende i skogen dunkende på trommer med knokler fra siste elgjakt? Har vi mistet potensen?
Nei. Det vi har mistet, er evnen til å le av oss selv.

Tags: , , , ,

Kommentarer