Tillit på norsk

 Vi får oss bare ikke til å ikke stole på politiet. I alle fall til nå.

Alle journalister som ville dekke 22. juli-kommisjonens pressekonferanse i går, måtte være akkreditert på forhånd. Ved inngangen ble legitimasjonskort behørig sjekket før vi fikk våre adgangstegn. Men noen av oss var sent ute, og ti minutter før pressekonferansens start, tok den sikkerhetsansvarlige en sjefsavgjørelse:  Pyttsann, la resten gå inn. Om lag 30, meg inkludert, ble viftet forbi sperringen uten sjekk.

TILLIT I SPILL: Tillitskapitalen det norske samfunnet hviler på, er nå i spill, skriver BTs kommentator. På bildet bevæpnet politi utenfor Regjeringskvartalet etter terroraksjonen i Oslo. FOTO: THOMAS WINJE ØIJORD, SCANPIX

Episoden var et fint eksempel på det vi kan kalle tillit på norsk. Vi må ha litt sikkerhet, men vi må jo være greie og smidige også.

Inne i salen startet kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv sin gjennomgang med et liknende eksempel: Jo visst var det vedtatt å stenge av Grubbegata, men det var mange hensyn å ta, minst tre etater hadde litt ansvar hver, og hva kunne egentlig skje? Årene gikk – helt til Anders Behring Breivik kom med sin hvite varebil og parkerte kloss inntil Høyblokken.

Kommisjonslederen gikk så igang med politiets innsats, og her hadde Gjørv som kjent enda flere rene ord å by på. Men allerede under hennes gjennomgang begynte meldingene å strømme på Twitter: ”Når alt kommer til alt var 22. juli Breivik sin skyld. La nå ikke fokuset bli å utpeke syndebukker basert på etterpåklokskap”, skrev en. En annen hengte bjella på katten: ”22.7. er altfor alvorleg til at VG m.fl. kan få diktere dagsordenen og krevje statsrådavgangar. Det handlar om realitetar, ikkje politisk spel.”

Allerede om kvelden 22. juli i fjor og dagen etter var det flere som så at myndighetenes – fremfor alt politiets – innsats umulig kunne ha vært optimal. De som våget seg til å si det på Twitter eller på Facebook, ble hudflettet: Ikke kødd med politiet vårt. Mediene har hatt mange oppslag om svikten i politiet, PST og hos andre myndigheter i året som har gått, men også da har etatene fått støtte og journalistene kjeft.

For all del, fremstillingen er satt på spissen. Forsvaret for myndighetene har ikke på noe tidspunkt vært entydig, og spesielt ikke i går, da mange twitrere ga uttrykk for sjokk og indignasjon.

Men det er kjent fra flere undersøkelser at nordmenn har større tillit til sine myndigheter enn borgere i de fleste andre har til sine. Samtidig er det motsatt for mediene, og det henger sammen. Hvis en avis i Italia eller Russland skriver at en myndighetsperson har gjort noe galt, tror de fleste leserne på avisen. Det er logisk. italienere og russere vet at statsetatene deres ikke er mye å stole på. Norske avislesere vil i en tilsvarende situasjon vende seg mot avisen. Vi tror at staten er om ikke kritthvit, så i alle fall meget renslig.

Så lenge forskjellen hviler på realiteter, er dette bare bra. Det er viktigere at folk kan stole på politikere og politisjefer enn at de kan stole på journalister.

Akkurat her kan 22. juli skade det norske samfunnet mest. Anders Behring Breivik har skylden for at 77 liv gikk tapt, men myndighetene har – som 22. julikommisjonen har dokumentert – en god del av ansvaret for at det ble så mange.

Tillitskapitalen det norske samfunnet hviler på, er nå i spill. Særlig politiet og regjeringen har en enorm jobb foran seg, og i dette bildet blir spørsmålet om statsråders eller politisjefers avgang bare småplukk.

Kommentarer