Politidirektoratet bør avvikles, og ansvar for sikkerhet og beredskap legges inn under justisdepartementet.
Hoderullingen etter 22. juli-kommisjonen har startet. Første offer ble ikke uventet politidirektør Øystein Mæland. I går kom meldingen om at hans etterfølger blir Odd Reidar Humlegård. Han kommer fra sjefsstillingen i KRIPOS, og er den første politidirektøren med politibakgrunn.
Det er ingen grunn til å applaudere en slik avgjørelse for tidlig. Problemene rundt Politidirektoratet (POD) stikker langt dypere enn om øverste leder har gått på samme skole som dem han eller hun leder. Leders formelle bakgrunn er en avsporing fra det diskusjonen burde handle om: Det er politidirektoratet som institusjon som har hovedansvar for at politiet sviktet den 22. juli.
Øystein Mæland har ansvar for det som er gjort/ikke ble gjort i tiden etter 22. juli, men brorparten av kritikken som reises i 22. juli-rapporten, er det Ingelin Killengreen, nå departementsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, som må svare for.
I 2010 bestilte Justisdepartementet en rapport som rettet flengende kritikk mot Killengreen og politidirektoratets øvrige ledelse. Rapporten ble holdt skjult for justisminister Knut Storberget. Her refses ledelsen i POD for mangelfull styring, lite fremdrift, dårlig kontroll og oversikt. Det slås også fast at POD har begrenset kapasitet til å utøve rollen som premissgiver på en tilfredsstillende måte. Konsulentfirmaet bak rapporten pekte også på at det ikke var samsvar mellom oppdragsmengde, krav og økonomiske midler.
Humlegård bør bli en overgangsfigur
Justisminister Grete Faremo (Ap) fremstår som den handlekraftige kvinnen hun ble ansett for å være da statsministeren valgte henne til å erstatte Knut Storberget. Nå må hun vise at det står makt bak kravene hun har stilt til politiet den siste uken.
Politidirektoratet ble opprettet for å kunne sentralisere den øverste administrative makten og dermed lettere koordinere politimestrenes arbeid. 22. juli-kommisjonen blottlegger i stedet hvordan POD har pulverisert ansvaret og utvannet politikken. Faremo bør ta konsekvensen av erfaringene og avvikle direktoratet.
Justisministeren fikk i går velfortjent pepper for at hun først ett år etter ansettelsen av Mæland begynte å kjenne på sin egen habilitet. At det ville bli sterk kritikk av politiet og politidirektørens håndtering av 22. juli, burde ikke overraske Faremo. Hun fant en mulighet til å bli kvitt steinen i skoen da hun erklærte seg inhabil i diskusjoner om Mælands yrkesmessige fremtid. Uten tydelig tillitsvotum kunne han ikke bli sittende.
Den nyansatte politidirektøren, Odd Reidar Humlegård, bør bli en overgangsfigur før Faremo igjen samler både det praktiske og politiske ansvaret for politiet i sitt departement.