Uniformert udugelighet

Politidirektøren gikk av for handlinger hans nære venn Jens Stoltenberg må ha kjent til i ett år, uten å reagere. Kan statsministeren da bli sittende?
Tidlig på ettermiddagen den 23. juli i fjor opplevde jeg noe merkelig i Oslo. Sammen med venner satt jeg utenfor baren Internasjonalen på Youngstorget. Vinduene på utestedet var blåst inn, og det lå ennå skrot fra terrorbomben overalt på plassen. Likevel var det mye mer folk enn under vanlige omstendigheter.
Da en gruppe politifolk kom gående forbi på rekke, reiste nesten alle gjestene seg og applauderte. Det var en spontan, håpefull applaus som uttrykte behovet for helter i en verden som plutselig fremsto som splintret, kaotisk og utrygg.
Jeg klappet ikke i hendene. For det var allerede åpenbart at politiet hadde dummet seg ut i alle ledd. Først denne uken ble det offisielt. Bomben som gikk av mandag, da 22/7-kommisjonens rapport ble lagt frem, har dermed hatt norgeshistoriens lengste lunte.
Det de fleste, inkludert våre politiske ledere, trengte noen timer eller dager for å se, truer plutselig med å velte mektige byråkrater og ministere. Statsminister Stoltenberg har gått fra å være helt til å bli en syndebukk. Han kunne redusert omfanget av katastrofen om han hadde lyttet til klare anbefalinger som hadde hopet seg opp gjennom mange år.
22. juli-kommisjonen slår fast: Politiets udugelighet handler ikke om feige enkeltindivider, tabber eller mange uheldige forhold oppå hverandre.

Det handler om noe større.

Når en ukultur får leve lenge nok, gror den seg fast og blir en mentalitet. Og en mentalitet er svært vanskelig å endre, i hvert fall av folk som deler den. At dette er et problem, så man tydelig da politiets egen rapport (Sønderland-rapporten) ble lagt frem. Den var en ren hvitvasking og en hån mot de berørte – altså oss alle. Spesialenheten for politisaker burde vært omdøpt til «Politiets særskilte frikjenningsorgan».

Hvor dypt mentaliteten stikker vises klart i rapporten til 22/7-kommisjonen. Djevelen ligger i detaljene. Rapporten slår for eksempel fast at politidirektør Øystein Mæland, i likhet med den operative ledelsen, visste at det bare var én gjerningsmann på Utøya. Teorien om flere gjerningsmenn ble lansert i etterkant av Mæland selv. Han har med andre ord drevet en aktiv kampanje for å spre desinformasjon.

 
Mæland gikk av torsdag kveld fordi hans egne lusne handlinger tvang frem beslutningen. Selv om han har opptrådt sterkt kritikkverdig, vil hans frivillige avgang få mange til bruke ord som «integritet» og «ansvarsbevisst» – slik at han ender opp i en enda viktigere og bedre lønnet stilling i staten. Lederklassen i dypstaten tar godt vare på hverandre.
Svært mange politifolk har visst at Mæland snakket usant. Ingen av dem har stått frem og sagt sannheten. Heller ikke den på TV gråtende politimesteren fra Buskerud, Sissel Hammer. Hun syntes oppriktig synd på seg selv.

I flere år har jeg samlet på artikler og annen informasjon rundt utviklingen innen politivesenet. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det handler om anmeldelser som blir henlagt, bortlagt, foreldet og dumpet langt til havs, kan det virke som.

Det handler om at politiet løslater fanger for å gå ut i streik. Om voldtekter og grov vold som likevel ikke blir etterforsket (innbrudd og tyveri: glem det). Om Politiets Fellesforbund og lederen Arne Johannesen, mannen som har gjort klaging til en form for toppidrett.

Han ”raser” uten opphold mot manglende bevilgninger og dårlige lønnsvilkår, enda politiet har fått enorme budsjettøkninger de siste årene. Nesten alt går til lønn og administrasjon. Oppklaringsprosenten (8,9 prosent i Oslo i perioden 2006-2010) synker til tross for enorme budsjettøkninger og færre saker.
Dessverre er ikke det norske politiet korrupt, som i mange andre land. Dermed kan man heller ikke stikke til dem et par tusenlapper for å få en sak etterforsket. Selv ikke denne muligheten eksisterer. 

De siste månedene har jeg sett politiets inkompetanse i praksis og på nært hold. Jeg leier et kontor nede ved Akerselva. Hver gang jeg går ut døren blir jeg spurt gjentatte ganger om jeg vil kjøpe dop. Vestafrikanske bander driver butikken. De spør alle de møter, fra gravide mødre til tenåringer.

Hvorfor blir de aldri tatt? Alt politiet hadde trengt å gjøre er å kle seg i sivil. I andre land ville politiet rensket opp umiddelbart, om et ellers godt nabolag ble invadert av kriminelle som utførte sine lovbrudd fullstendig åpenlyst. I stedet velger mange å flytte fra strøket.
Lar politiet bandene holde på, slik at de kan peke på all den alvorlige kriminaliteten i Oslo, og slik kreve mer ”ressurser” fra politikerne?

Allerede noen dager etter 22. juli gikk Politiets Fellesforbund ut og fremmet krav om kompensasjon for ekstraarbeid i forbindelse med terroraksjonen. Arne Johannesen mente politiet kunne nekte å møte neste gang en lignende nasjonal katastrofe skjedde, om man ikke fikk en skikkelig avtale, altså mer penger.
Da Aps partisekretær Raymond Johansen kritiserte denne holdningen fikk han høre at han gikk ”til angrep på 22. juli-heltene”.

Heltene!
Problemene innen politiet er på et dypere plan de samme som rir sykehus, utdanningsinstitusjoner, Nav og store deler av det offentlige. Det handler om mentaliteten som statsminister Stoltenberg har drevet frem, som forkjemper for styringsformen New Public Management.

Overalt hvor den er innført har det resultert i ansvarsfraskrivelse, detaljstyring, skjemavelde, hemmeligholdelse, konsulentvelde, minkende effektivitet, økte kostnader, og stadige ”reformer” drevet frem av ledere som har null faglig erfaring innenfor feltet det er snakk om. De kan bare lede, men til gjengjeld kan de lede hva som helst.
Mæland kom typisk nok rett fra det kaotiske pengesluket som heter Oslo universitetssykehus.
Vi må komme oss over 22. juli uten helter, bortsett fra sivilistene som handlet på instinkt da skytingen startet på Utøya.

Kommentarer