Rom for rehabilitering

Ved forvaringsdom har massedrapsmannen rett på samme rehabiliteringstilbud som andre innsatte.

I dag faller dommen. Om den skulle bli endelig, hvilket er å håpe, melder et annet spørsmål seg: Hva skal terroristen gjøre bak murene?

FOR LIVET: I dag faller dommen mot Anders Behring Breivik. Dette er forholdene som venter ham den nærmeste tiden. Om han noen gang slipper ut, er et åpent spørsmål. ILA FENGSEL/REUTERS

Noen uker etter tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet skrev Ada Sofie Austegard i Aftenposten: Det finnes handlinger av en så alvorlig art at rehabilitering ikke bør komme i første rekke. Det bør tas mer hensyn til ofre og etterlatte.

Hun tenker trolig på at en potensielt rehabilitert Anders Behring Breivik på et eller annet tidspunkt vil kunne bli sluppet løs på samfunnet igjen – med de belastninger det måtte påføre ofre og etterlatte etter hans umenneskelige herjinger. Tanken er forståelig, ikke minst når den kommer fra en som mistet sitt barn i de forferdelige Baneheia-drapene. Men den bryter fullstendig med både menneskerettighetsideen og et hevdvunnet rettsprinsipp i Norge: at alle domfelte skal søkes tilbakeført til samfunnet. Mange forsøk på demonisering til tross: Massedrapsmannen er et menneske, et medlem av det retts- og rettighetssamfunnet vi med rette er stolte av.

Ofre og etterlatte har de siste tiårene fått en sterkere stilling i vår strafferettspleie. Det har vært på sin plass. Under terrorrettssaken gikk man dessuten enda et skritt lengre enn før ved å tillate spesielle presentasjoner av dødsofrene, og ved å la en av de etterlatte fortelle hvordan hun hadde opplevd tapsmarerittet.

Men dommen, straffen og den videre behandling/oppfølging av den domfelte er det dertil egnede organ som avgjør. Ingen andre. Riktig nok merket vi at flere populistiske stortingsrepresentanter i sommer var ute med verbale forsikringer om at terroristen aldri vil slippe ut, etter at forsvarer Geir Lippestad hadde vært så formastelig å si at samfunnet må forberede seg på at terroristen kan slippe ut igjen. I sin iver etter å sikre gjenvalg, glemte de folkevalgte helt at mens deres oppgave er å gi lover, er det andre som skal tolke og eksekvere dem. Og ordningen med livstidsstraff gikk Norge bort fra i 1981.

Utgangspunktet må være klinkende klart: Det er totalt uholdbart, og rettsstaten uverdig, å innføre situasjonsbestemt rettspleie, tilpasset en konkret sak. Vi har allerede sett tendenser i den retning. Med hurtigtogsfart fikk helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen endret loven om psykisk helsevern, spesialtilpasset denne saken. Også andre har tatt til orde for å etablere en Lex Breivik, en slags øye for øye-rettferdighet, basert på at hans tilfelle er så grusomt og så enestående (i hvert fall i norsk målestokk) at utmålingen av straff og behandlingen av den skyldige må følge andre regler enn dem strafferetten ellers er forpliktet på.

Rettssaken var en prøve på vår humanisme og sivilisasjon. Den besto vi. Dommen og det som deretter skal skje, må ikke få oss til å opptre mindre sivilisert.

Den klassiske definisjonen av straff, gjentatt av Høyesterett i 1977, er «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.» Her hadde justisminister Inger Louise Valles mer humanistiske politikk ikke helt trengt inn ennå. Og kriminalomsorgsideologien var nok heller ikke som dagens.

Går vi 25 år lenger frem, har innledningen til Justisdepartementets budsjettproposisjon 2004 – 2005, følgende formulering: «Straff skal tjene flere formål. For det første skal det virke preventivt, dvs. hindre gjentakelse. For det andre skal den vise at samfunnet ikke aksepterer atferd som bryter mot de lover og regler som rettsstaten fungerer etter. For det tredje skal den virke rehabiliterende, dvs. gi lovbryteren et behandlingsregime som på best mulig måte kan føre vedkommende tilbake til samfunnet som en lovlydig borger.» Dette siste er særlig begrunnet i samfunnsvern.

Skulle den tiltalte  bli kjent strafferettslig tilregnelig, blir han dømt til forvaring. Da gjøres «Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring» gjeldende. Den sier at innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den dømte gis mulighet for å endre sin atferd og tilpasse seg et liv i frihet.

Dét er altså selve fundamentet, og her gjelder ingen andre regler for en massedrapsmann enn for øvrige forvaringsdømte. Har vi et oppriktig ønske om rehabilitering, om så bare for samfunnets egen beskyttelse, er det utillatelig ikke å prøve alle tilgjengelige reaksjonsformer. At Norge kanskje har den laveste tilbakefallsprosenten for domfelte i hele Europa, kan tyde på at vi gjør noe riktig i vår kriminalomsorg.

Straffegjennomføringsloven slår fast at «domfelte har aktivitetsplikt under gjennomføringen av straff og strafferettslige særreaksjoner.» Dette kan bestå i arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring, ulike program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet. I tilfellet Breivik blir det trolig tale om et program bygget på kognitiv atferdstilnærming, det skal være rehabiliterende ved å endre holdninger og atferd. Men de ønskede endringer kan bare oppnås dersom den innsatte selv er motivert for endring.

Ingen ser vel for seg at en mann med ambisjoner om å endre Norge og resten av Europa, om nødvendig med voldelige midler, vil være særlig motivert for et slikt program. Dessuten viser forskning at disse programmene har størst effekt i institusjoner eller avdelinger med lav grad av sikkerhet.

Verken ytre eller indre forhold gir altså grunn til altfor stor optimisme i dette tilfellet. Men vi har ikke lov å unnlate å forsøke. Og mye kan endre seg på noen tiår. Også med en mentalitet som i dag virker totalt forsteinet.

Kommentarer