En klok og selvstendig dom

En selvstendig tingrett har truffet en avgjørelse som godt tåler å bli stående.

Med lovens strengeste straff – forvaring med tidsramme på 21 år og minstetid 10 år – har Oslo tingrett avsagt en enstemmig dom i massedrapssaken som alle bør kunne leve med. Også påtalemyndigheten, som allerede har meddelt at det ikke er aktuelt å anke. Dermed vil vi kunne begynne å lukke det mørkeste kapitlet i norsk etterkrigshistorie. Samfunnsvernet er ivaretatt gjennom at terroristen, ved behov, hvert femte år kan få fengslingen forlenget. Livet ut, om nødvendig.

Den domfelte har ikke frafalt ankeretten, men sier på sitt ideologiske grunnlag at han ikke kommer til å anke. Så får vi tro ham på det, siden han ikke anerkjenner norsk rett.

Det er forståelig at vårt høyeste påtaleorgan har frafalt ankeretten. For Oslo tingrett har avsagt en dom som er så grundig, så detaljert, så godt argumentert, så konsistent og så etterrettelig i sin bruk av relevante rettskilder at den virker langt på vei uangripelig.

Domsslutningen viste at retten i noen grad har frigjort seg fra psykiatriens tvangstrøye

Den 90 sider lange dommen styrer det omfattende komplekset fra vinglende rettspsykiatri over til det saken egentlig handler om: ideologi. Systematisk gjennomgår den de mye omtalte kriteriene for psykose, og punkt for punkt avviser dommen denne diagnosen – hele tiden med henvisning til terroristens virkelighetsoppfatning. Da står vi til slutt igjen med et bilde av en tiltalt med skyldevne; en mann som vet hva han har gjort, hvorfor han gjorde det og hva det innebærer. Slik nøytraliseres også noe av den sykeliggjøringen som i altfor stor grad har fått prege de 43 rettsdagene hovedforhandlingen pågikk.

Med suveren selvstendighet gjør retten sine egne vurderinger. Det er selvsagt særlig de første sakkyndige som må tåle kritikk; de så ikke den virkelige verden for bare diagnosemuligheter. Nå fikk de oppleve at retten plukket fra hverandre rapporten deres, bit for bit. Men heller ikke de to andre sakkyndige, eller den rettspsykiatriske kommisjon, går helt fri for kritikk. Det virker som om dommen fint balanserer flere hensyn og ikke ensidig lener seg på den ene eller den andre, selv om den lander på de siste sakkyndiges konklusjon om at massedrapsmannen har dyssosiale og narsissistiske personlighetstrekk.

Det er grunn til å berømme Riksadvokatens raske vedtak om ikke å gå videre med saken. Ankebehandling for lagmannsrett ville innebåret en betydelig ekstrabelastning for vitner og andre berørte, og bidratt til å holde et vondt sår åpent lenger enn nødvendig.
Det er uansett vanskelig å se at påtalemyndigheten etter gårsdagens domsslutning skulle mene at strafferettspleien her ikke har foregått i samsvar med lov og rett. Men om så likevel hadde vært tilfelle, har de alltid anledning til også å ta andre hensyn, i dette tilfellet knyttet til de menneskelige og ressursmessige omkostningene ved en omkamp.

Selv om gårsdagens dom synes å harmonere bra med gjeldende – eller for den saks skyld ønsket – rettstilstand, har denne prosessen avdekket et tydelig behov for å ta psykiatriens dominerende rolle i norsk rettspleie opp til grundig gjennomgang. Som en del av dette må også det medisinske prinsipp ved vurdering av tilregnelighet, evalueres.
Domsslutningen viste at retten i noen grad har frigjort seg fra psykiatriens tvangstrøye. Ulike former for utilregnelighet må fortsatt være et sentralt element i vår rettspleie, men vi trenger en ny rettslig tolkning av hva som ligger i de medisinsk-juridiske psykosekriteriene. Og i det arbeidet bør også lovgiverne involveres.

Tags: , , , ,

Kommentarer