Notater fra en bergensk konsertuke…
Med fadderuke, bråk og rangel unnagjort var det endelig på tide å ta fatt på høstsemesterets første minifestival, eller konsertserie. Tellés sommerfest gjorde stor suksess med en todagers festival på Kvarteret tidligere i august, og på torsdag startet Perfect Sounds Forever en konsertserie på tre dager. Perfect Sounds Forever består av konsertarrangørene Line Ira og Edda Magnusdottir, som presenterer både etablerte og nye artister for bergenspublikummet året rundt.
Fra tid til annen intensiverer de «konsertserien» sin, slik de gjorde i oktober i fjor, på Bergen Kjøtt, og slik de gjør denne helgen. Denne gang har de hentet inn kanadiske Junior Boys, amerikanske Cass McCombs og vår egen Kristian Stockhaus til Kvarteret og Hulen. Etter å ha stått bak flere fantastiske konserter her i Bergen de siste årene, har Ira og Magnusdottir vist seg å være bookere det er verdt å stole på, selv om man kanskje ikke kjenner til artistene de henter på forhånd.
Burning God Little, et i det siste hyppig nevnt, men likevel nærmest uhørt navn for min del, åpnet torsdag kveld. Jeg hadde forsøkt å høre litt på tromsøværingen i forkant, og konkluderte fort med at han heller fikk overbevise meg live. Burning God Little ble høydepunktet denne kvelden. Sjenert la han frem låter som minnet om en nordisk, og dermed kjøligere, versjon av den både romslige og intime lyden til amerikanske Washed Out. Med nordlandsk vokal på ”Tusen bita” vekket han liv i et litt tafatt publikum. Et aldri så lite elektropop-håp i Norge, når man som minst ventet det.
Headlineren denne kvelden, Junior Boys, ble derimot en til tider komisk affære. I 2009 ga de ut sitt største verk, i mine ører, platen «Begone Dull Care». En elektronisk popperle uten make, fra begynnelse til slutt. Etter det tok det to år før de i 2011 utga et labert forsøk på en oppfølgerplate. Den ble en real skuffelse, og det ble også torsdagskveldens konsert: På scenen sto en synthmann som aldri virkelig spilte sammen med sine kollegaer, en temmelig fraværende trommis og en vokalist som hardt forsøkte å kompensere for de andres manglende tilstedeværelse. Stemningen gikk i taket for eldre hits, men veien ned igjen ble dessverre for lang da de spilte nyere materiale.