Sjelden gir det større mening å snakke om toppen av isfjellet enn i saken om Lance Armstrong.
Selvfølgelig handler det ikke om sykkelsport alene. Det er bare å se på enhver fotballkamp: Hvis to spillere kjemper om ballen, og den går ut over sidelinjen, vil begge nesten alltid heve armen for å kreve innkastet. Den ene vet at han lyver, men den lille sjansen for at dommeren tror ham, er nok til å la moralen fare. Og dette er, som alle fotballfolk vet, bare den mildeste formen for fotballjuks.
Akkurat doping er det trolig ikke så mye av i fotballen. Inntak av farmasøytiske produkter er av logiske grunner mest utbredt i idrettene der kondisjon og muskelstyrke er avgjørende suksesskriterier.
Sykkelsporten er spesielt i søkelyset, og nå har altså supermannen selv, Lance Armstrong, falt i grøftekanten: Alle titler tas fra ham, og noe comeback kan han glemme. Men det er bare å se på listene for å finne grunnen til Armstrong drev på. Han vant Tour de France i 2002, men alle andre på topp ti dette året har også innrømmet doping eller er innblandet i dopingsaker.
Man er ikke idrettsutøver på toppnivå for å være et moralsk dydsmønster. Man driver toppidrett for å vinne, og hvis man vet at alle konkurrenter tar en sprøyte til frokost, er det ikke rart at man hiver seg på samme kjøret selv.
Vi kan også trenge litt moralfilosofi
Setter vi det litt på spissen, kan vi si at syklisters juks er mer forståelig enn mange andres juks. Hva med forskere som forfalsker resultater, journalister som dikter sitater, for ikke å snakke om skatteunndragelsene og butikknaskingen og alt det andre folk flest driver med? Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de aldri har jukset seg til en fordel? Og hvor mange kan påberope seg at det på noen måte var nødvendig?
I Aftenposten i går forteller filosof Øyvind Kvalnes ved Handelshøyskolen BI oss at juksere ikke er avvikere. Moralfilosofisk forskning i form av konkrete eksperimenter viser tydelig at mange jukser når sjansen byr seg.
Sykkelsporten har trappet opp kampen mot doping de siste årene. Nå er sporten trolig renere enn noen gang, skjønt dette vet vi vel ikke sikkert før om 10–15 år. Uansett snakker vi om et mye bredere kulturelt problem, en kamp mot en grunnleggende menneskelig mekanisme. Den må føres de fleste steder, også med selvrefleksjon og større vilje til å korrigere hverandres atferd.
Lance Armstrong er det ingen grunn til å synes synd på, men vi kan også trenge litt moralfilosofi. For, som Øyvind Kvalnes skriver, er den ”egnet til å dempe tilløp til selvgodhet i møtet med juksere”.