Det er neppe klokt å innføre livstid som straff i Norge, men vi tåler en diskusjon om saken.
Arbeiderpartiets Roger Ingebrigtsen ønsker å åpne for at ekstreme forbrytelser kan straffes med livsvarig fengsel. Ingebrigtsen er statssekretær i Forsvarsdepartementet og medlem av partiets programkomité. Sistnevntes leder, Helga Pedersen, sier forslaget skal diskuteres grundig.
Et sentralt siktemål for straff er å beskytte samfunnet mot kriminalitet, og Ingebrigtsen synes å tro at livstidsstraff kan avskrekke fremtidige kriminelle av Anders Behring Breiviks kaliber.
Det finnes ingen holdepunkter for at strengere straff gir færre forbrytelser. Forskning viser at fengselsstraff har avskrekkende effekt, men at effekten ikke øker med høyere straff.
Her kan vi bare se på USA. Der kan drapsmenn idømmes dødsstraff eller fengsel i flere hundre år. Likevel er drapsratene klart høyere enn ellers i den vestlige verden. Som kjent går det heller ikke lang tid mellom hver gang noen i USA går amok og dreper et større antall.
Mange føler at Breivik slipper lett
Roger Ingebrigtsens forslag er likevel ikke helt forfeilet. For mange virker det meningsløst at Breiviks stripe av drap og lemlestelser ikke gir mer enn 21 års fengsel. Alle vet dessuten at folk som dømmes til 21 år som regel slipper ut lenge før. Slik blir det dog ikke for Breiviks del. Han er idømt det som kalles forvaring, og denne kan i teorien forlenges helt til han dør.
Men nettopp derfor kan man også stille spørsmålet: Ville det ikke være mer redelig også overfor den dømte å si at dommen er på livstid, og så kunne den eventuelt reduseres senere gjennom benådning eller en ny, rettslig vurdering?
Vi erenige med Ingebrigtsen i at straff også skal ivareta ofre, pårørende og samfunnets behov for å se en riktig reaksjon på forbrytelsen.
Mange føler at Breivik slipper lett. Å vende prinsippet slik at livstid er utgangspunktet i ekstra alvorlige saker, kan være en måte å gjøre straffen tydeligere på, uten at den faktiske soningstiden nødvendigvis blir lengre. Men det er mulig vi kan oppnå samme effekt også ved tydeligere å markere hva dagens forvaringsordning innebærer.
Vi skal vokte oss for å gjøre raske og store endringer i straffesystemet på bakgrunn av en enkelt, ekstrem sak. Vi skal heller ikke glemme at mulighetene for rehabilitering er ytterligere et viktig hensyn å ta, og det er uklart hvordan Ingebrigtsens forslag kan slå ut i så måte. Men det er ingen grunn til å utelukke temaet fra listen over ting som bør diskuteres etter 22. juli 2011.