Jens Stoltenberg beklaget i går, men han har ikke sluttet å være seg selv.
Det passet godt at Trine Skei Grande, som leder av Stortingets minste parti, var sist ute i gårsdagens oppvarmingsdebatt om 22. juli-kommisjonens innstilling. Hun oppsummerte to av debattens hovedpoenger ved å si at statsministeren ”er flink til å sette igang ting, men må bli flinkere til å sette tidsfrister og sørge for å få ting gjort.”
Grande treffer med karakteristikken av Jens Stoltenberg. Selv om han gjentok sin beklagelse av alt som gikk galt 22. juli i fjor, denne gang med den ekstra tyngden begrepet får fra nasjonalforsamlingens talerstol, ble det som vanlig mye snakk om vurderinger som må gjøres og prosesser som skal gå. Mannen har ikke anlegg for å være særlig autoritær. Det er en grunn til at mange liker ham, men kan også ha bidratt til at flere ble drept i fjor sommer.
Samtidig treffer Trine Skei Grande seg selv. I Oslo bystyre i 2008 kjempet Venstre til det siste mot Politiets, PSTs og regjeringens krav om å få stengt Grubbegata for biler. Likevel var det nettopp dette eksemplet partilederen brukte til å prøve å spidde statsministeren i går. I 2008 freste Venstres nestleder Ola Elvestuen mot at ”staten og deres virksomhet eter seg utover og overtar en stadig større del av sentrum.” I går sto partileder Grande i Stortinget og understreket med stort alvor at man ”må ikke lene seg på plan- og bygningsloven” hvis sikkerheten står på spill.
I alt snakket om 22. juli i fjor, skal vi ikke glemme at verden var annerledes før denne datoen. Den gangen ble advarslene om en stor terroraksjon knapt tatt alvorlig av noen politikere. Sikkerhet og beredskap var et tema de fleste gjespet av, også mediene, også de tidligere regjeringspartiene Høyre, Venstre og KrF som unnlot å følge opp Sårbarhetsutvalget de fem første årene etter at dets innstilling forelå. Selv ikke Al Qaida-angrepet på New York og Washington 11. september 2001 fikk fart i sakene.
Frp-leder Siv Jensen, den eneste i gårsdagens debatt som ikke har hatt regjeringsansvar, la naturligvis ikke fingrene imellom i kritikken verken av dagens regjering eller de tidligere.
Hvis regjeringen hadde tvunget gjennom stenging av Grubbegata over hodet på Oslo bystyre før 22. juli i fjor, ville Trine Skei Grande ha vært rasende. Og med rimelig grunn, slik verden så ut da, og egentlig fortsatt ser ut. Det lokale folkestyret skal bestemme over bruken av kommunens areal. Dessuten ville Grande, som typisk Venstre-politiker og skeptisk til unødige restriksjoner, ganske sikkert ha påpekt at stenging av Grubbegata ikke ville øke sikkerheten. En terrorist kunne jo slå til mot andre regjeringsbygninger, eller mot sivile mål.
I går var det statsminister Jens Stoltenberg som dro det siste poenget. Ironien lurer over alt.
Gårsdagens runde i Stortinget ble nokså rolig. Erkjennelsen av felles ansvar lå nok i bunn, selv om den ikke dominerte debatten. Også de politiske realitetene lå der. Regjeringen har nå engang flertall, og dessuten har opposisjonen intet ønske om å overta makten nå.
Regjeringen tok akkurat nok selvkritikk til at ingen ble tvunget til å pruste seg opp, i hvert fall ikke nå før hele saken skal til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Justisminister Grete Faremo slo fast at politiets egen evaluering av 22. juli ikke holdt mål, og det var klarere ord enn vi har hørt før fra den kanten.
Høyre-leder Erna Solberg brukte anledningen best. Hun holdt seg drevent unna alle fallgruver, men kjørte Jens Stoltenberg på hans svakeste punkt. Hun takket for at statsministeren beklaget det som hadde skjedd og alle systemets svakheter, men ba om svar på hvorfor man hadde kommet i en slik situasjon. Hva er galt med politikken og med kulturen i regjeringen, spurte hun.
Solberg grep tak I flere konkrete forhold. I 2007 advarte PST mot at det var mer enn 50 prosents sjanse for en terroraksjon på norsk jord i løpet av 3-5 år. Slik sett traff den ofte utskjelte etterretningstjenesten blink. Hvorfor hadde ikke Stoltenberg gjort mer, ville Solberg vite.
Statsministeren svarte med at PST fryktet islamistisk terror, ikke høyreekstrem. Det er naturligvis et poeng. Selv om frykten for islamistisk terror er til de milde grader berettiget, viser jo 22. juli tydelig at også en annen flanke burde ha vært holdt under skarp oppsikt. Men uansett: Hvis politiet hadde vært forberedt på et stort islamistisk angrep, ville det også ha vært i stand til å begrense Anders Behring Breiviks ødeleggelser.
Her hadde Jens Stoltenberg ingen gode svar, men nå skal altså alt bli så mye bedre. Opposisjonen skal for sin del fyre opp grillen i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og så er det jo stortingsvalg om et års tid.