FRA TV 2S HØSTLANSERING: Fra venstre; Signe Tynning, Finn Schjøll og Nils Gunnar Lie. ARKIVFOTO: RUNE SÆVIG
I larmen fra sjarmen og stjerneskuddene er det lett å glemme det store spørsmålet: Hvor lenge kommer TV 2 og staten til å være gift med hverandre?
Jeg heier på Frithjof. Etter å ha lest boken «Se hva som skjedde – historien om TV 2», fremstår kritikken mot forfatterne for gravrøveri og det som verre er, som litt malplassert.
Journalistene Gøran Skaalmo og Bjørn Eckblad har gjort en svært bra jobb med å brette ut TV-selskapets indre liv gjennom 20 år. Det er forståelig at legendariske Bjarne Bergs gamle kolleger føler ubehag ved beskrivelsene i boken, men de er stort sett belagt med åpne kilder og korrekt gjengitt.
Dessuten, hvis man gidder lese hele boken, er avdøde Bjarne Berg blant dem som kommer best ut av historien om 20 års TV-suksess. Det er andre som fortjener langt mer av vår sympati.
Derfor heier jeg på Frithjof. For det er ham forfatterne tråkker på. Fotballspilleren Frithjof Wilborn gjorde en fantastisk jobb for TV 2. Frithjof var godgutten som kom rett fra lærerjobb til Sporten, og som på kort tid ble TV 2s mest joviale trekkplaster i en rekke shows.
Jeg kjenner ham ikke, har aldri møtt ham, selv om jeg i et par år jobbet i utkanten av TV 2-systemet. Men jeg mener bestemt at dersom man skal oppsummere Frithjofs «rise and fall», så er det en skolefortelling om hvordan godt talent blir tynt og brukt og misbrukt, og deretter sluppet rett i betongen når alt går galt.
I boken går forfatterne altfor nært inn på Frithjofs privatøkonomi og familie, de navngir til og med hans eks-kone. Nedturen er omtalt med noe som ligner skadefryd, og det er dypt ubehagelig.
Hvorfor tok ingen vare på Frithjof? Hvem hadde egentlig ansvaret for at alt gikk over styr? Jeg tenker at Frithjof kanskje er symbolet på TV 2 mørkeste krefter, hvordan mennesker i en periode ble løftet til himmels av begeistrede toppsjefer og eiere – av folk som har vært i gamet en stund, og som burde kjenne konsekvensene.
Men sånn er det. Fjernsyn spiser sine egne kjendiser.
Historien om TV 2 handler mye om dette. Om sterke personligheter som stiger, og så faller dypt. Alt er et spill, og gjerne på svært høyt nivå. Næringsminister Trond Giskes kamp for å piske Telenor til lydighet i vinter, er et godt eksempel. Han ville for all del forhindre at Telenor solgte sin eierpost til danske Egmont, og dermed at hele TV 2 havnet på utenlandske hender.
Striden med Telenor viste først og fremst næringsministerens avmakt. Trond Giske forsøkte å dirigere enorme markedskrefter med lillefingeren sin, og ble sittende igjen med brukket arm.
Fjernsyn spiser sine egne kjendiser
Statlig eierskap i store kommersielle selskap er angstfylt og skummelt. I TV 2-saken var Trond Giskes moderparti (Ap) involvert på alle bauger og kanter: Gjennom LOs eierskap i A-pressen og A-pressen selv, som igjen var storeier i TV 2. Pluss gjennom statens eierskap i Telenor, og som konsesjonsgiver for TV 2.
Eierskapet i store selskaper viser hvor viktig det er å holde hjørnetennene inne, spesielt i tilfellet Statoil. Selv om Statoils strategier bryter tvert med regjeringens egen klimapolitikk, kunne det ikke falle Stoltenberg inn å tvinge Statoil ut av den møkkete PR-katastrofen som heter «oljesand i Canada». Ei heller legge demper på begeistringen for nye gigantfunn i Nordsjøen, nå senest denne uken.
Statlig eierskap handler om krevende balansegang, der hensynet til skjørt regjeringssamarbeid og realpolitikk settes opp mot markedets og børsenes behov for stabil kurs. Og eiernes behov for jevn stigning i utbytte.
Statens indirekte eierskap og konsesjonsmakt i TV 2 har vært unntaket. Kulturen har vært arenaen for de store egoer, der kulturdepartementet har lagt føringer langt inn i programskjema.
Til gjengjeld har TV 2 vært velsignet med blankofullmakt til å sende reklame til hele landet og statlig hjelp med å tyne kabelselskapene for penger.
Kultur er arena for de gode intensjoner og symboler. Det er selve symboleffekten som gir kulturpolitikken prestisje, som langt overstråler kulturdepartementets knøttlille andel av statsbudsjettet. Det har satt TV 2 og kulturdepartementet i en nyttig, men krevende terrorbalanse i 20 år. Skaalmos og Eckblads ville fortellinger om gubbevelde og snøblinde ambisjoner handler nettopp om dette.
De kolossale endringene i TV-bransjen har så vidt begynt å manifestere seg. Med digitaliseringen og fragmenteringen av TV-mediet, vil symbiosen mellom stat og TV-selskap bli satt under press. Det virkelig spennende nå er ikke hvem som klinte med hvem på hvilket nachspiel, om hvem som dominerte eller dummet seg ut.
Det handler om hva som skjer neste gang TV 2s konsesjon løper ut, om når skilsmissen mellom stat og medieselskap kommer. Det handler om TV 2 i fremtiden ser seg tjent med å bruke 50 millioner kroner ekstra i året på å ha hovedkontor i Bergen, eller om den nye medieklyngen vil være i stand til å berge Norges største privateide mediepolitiske distriktstiltak.
Denne fortellingen vil også spilles ut av mektige gubber med eksotiske planer, dyre reiser, fete nachspiel og et relativt gammelmodig syn på likestilling.
Her er forslag til tittel: «Se hva som kommer til å skje!»