Mannlig identitet handler i stor grad om fysisk styrke, men i våre dager er en mann heldig om konen ber ham om å åpne syltetøyglasset.
FOTO: COLOURBOX
«Skal vi lytte til dem som roper høyest?» spør Synnøve Økland Jahnsen i sitt innlegg 28.08 med henvisning til bloggeren Eivind Berge, og etterlyser samtidig andre mannsperspektiver i politikken. Umiddelbart slår det meg at hun her etterspør mer en avhandling enn et kortfattet innlegg, men her kommer likevel noen refleksjoner.
Problemet med ekstremistene er ikke at de roper høyt, men derimot mikrofonforsterkerne de får, og her har BT i sommer nesten gjort seg fortjent til tittelen «Berges Tidende». Uansett er det positivt at Jahnsen ønsker å lytte til andre røster, og hun mener altså at «tiden er moden for å snakke om menn». Hvorfor er den det? Jo, nettopp fordi maskulin identitet i så stor grad er truet i det samfunnet vi har skapt.
Menn som ikke vet hvem de er, er dømt til å famle omkring på leting etter svar, og i noen tilfeller blir svarene ekstreme. Men hvis dette er de gale svarene, hva er så de riktige? Hva er kjernen i mannlig – og for den saks skyld kvinnelig – identitet?
Med all mulig fare for å overforenkle, så er min påstand at mannlig identitet i stor grad handler om styrke. Menn er fra naturens side generelt fysisk sterkere enn kvinner, og i tidligere tiders samfunn var denne styrken etterspurt. Menn opplevde at kvinner hadde bruk for deres fysiske styrke, enten det gjaldt dagliglivets jakt og jordbruk, eller mer dramatisk ved akutt fare og krigssituasjoner.
Kvinnelig identitet er bygd opp omkring skjønnhet og estetikk
I dag er en mann heldig om konen ber om hjelp til å åpne syltetøyglasset, men generelt er samfunnet vårt så mekanisert at mannens styrke er overflødig. Men fins det ikke andre former for styrke? Jo da, substituttene er mange, og vi ser at menn søker sin identitet bl.a. gjennom idrett, gjennom økonomisk styrke og gjennom posisjoner i politikk og næringsliv. Problemet er bare at alle disse arenaene også er blitt kvinners hjemmebane. Sommerens debatt har vist at ikke engang som far er det behov for mannen – han er for lengst blitt utkonkurrert av Nav.
Men hvorfor skulle mannlig identitet være mer utrydningstruet enn den tilsvarende kvinnelige? Fordi (jo da, jeg legger hodet godt til rette på blokken nå) kvinnelig identitet er bygd opp omkring skjønnhet og estetikk, og dette er egenskaper som i vår skjermbaserte virkelighet er mer etterspurte enn noen gang.
Dermed er det selvsagt duket for en stabel med usunnheter av en annen karakter, som at trettenåringer konkurrerer med bilder av seg selv på «deiligst.no». Uansett blir det stående en asymmetri mellom kjønnene, som også kan illustreres av den spissformulerte observasjonen «Menn er opptatt av damer, og damer er opptatt av seg selv».
Kjernen i problemet er at mannen opplever at det ikke er bruk for ham. Mye mer burde sies om dette, og jeg tror definitivt at mannen har mulighet for å finne en annen type styrke som basis for sin identitet, selv om dette vil være en krevende oppgave.
Derfor tror jeg heller ikke at eventuelle ufrivillige sølibat grunnet manglende attraktivitet er i nærheten av problemets kjerne, slik Frank Horn Hartvedt antyder (BT 25.08). Han påkaller vår empati for å slippe sexhandelen fri, men her er både diagnosen og medisinen like forfeilet. Sex er nettopp en arena som har tvunget menn til å imøtekomme kvinner, og som dermed har vært en buffer mot menns tendens til å undertrykke kvinner, nettopp fordi kvinner har hatt mulighet til å avslå – i de tilfellene der vold eller betaling ikke er involvert.
I Hartvedts ideale verden er sexkjøp «å inngå en avtale med et annet fritt menneske», men du kan spørre de ansatte i Kirkens Bymisjon hva de ser mest av: frie og autonome mennesker, eller undertrykkelse og fornedrelse?
Derfor har også de fleste siviliserte samfunn – med sterkt varierende grad av både hell og oppriktighet, men dog – prøvd å motarbeide både voldtekter og prostitusjon. Svaret til dem som strever med å finne partner må ikke være å synes synd på dem (jf. Hartvedts oppfordring til empati), men heller å utfordre dem til å finne frem til sin egen styrke, og samtidig være oppmerksom på kvinners verdier og behov. Så får hver enkelt vurdere solskinnsgehalten i historien som forteller at også Berge fikk seg kjæreste til slutt.
Dette kan selvfølgelig ikke bli noe annet enn bruddstykker av et «mannsperspektiv på politikken». Jeg konstaterer likevel at det offisielle Norges planmessige nedbygging av ethvert mistenkt kjønnsspesifikt område neppe bidrar til å dempe den rådende forvirringen. Kanskje kan kjønnsforskerne også hjelpe oss med noen mannsperspektiver?