For meg koker debatten om sinte unge menn i ufrivillig sølibat ned til mangel på fysisk nærhet. Å ha sex med en betalt narkoman i stedet for å tømme seg sjøl, står for meg som den ynkeligste formen for fysisk nærhet.
FYSISK NÆRHET: Den kan kanskje kjøpes, men i mer organiserte former – som dans, gruppeterapi, etc., hvis man ikke kan får den i sitt eget nærmiljø, skriver Elisabeth Reehorst. FOTO: COLOURBOX.COM
Avisene har de siste ukene flommet over med artikler om «sinte unge menn», blant andre Eivind Berge, som mener at menn i ufrivillig sølibat ikke har noe å miste. Til slutt vil de reduseres til reint hat. Sølibat og ideologi er hva terrorister er laget av, skriver han (BT 28.08).
Det som hele tiden har slått meg, er den unike fraværet av kvinners seksualitet i debatten. Skift ut «menn» med «kvinner» i sitatet over. Gir det mening? Hvorfor skal det gi bedre mening når det dreier seg om menn?
Svaret er jo enkelt: Vi er oppdratt i samfunn der seksualiteten til menn står for styrke og handling, mens kvinners rolle er den som utfordrer, den som tar imot.
Gjennom mange tiårs kamp har vi her i Norge klart å redusere denne forskjellen, men ved samtidig å gi sex en så stor plass i bildet – fordi vi aksepterer at det ikke lenger bare hører ekteskapet og privatlivet til – blir samfunnet generelt veldig fokusert på sex.
Hva er så seksualitet, hva er det de «sinte unge mennene» mener at de har mistet nå da de ikke lenger kan kjøpe sex?
De har ikke mistet retten til utløsning – de kan, lettere enn kvinner – skaffe seg den sjøl. De aller fleste kan ta seg en tur på byen en lørdagskveld og finne en jente som synes det er greit med et nyp, frivillig.
Svært mye av mannens sterkere behov er samfunnsskapt
Her har kanskje kvinner en liten force – så lenge de er relativt unge og attraktive. Men kommer du over 60, vil jeg tro at en mann, særlig en som kan spandere litt, stiller sterkere enn en kvinne. Jeg har problemer med å se meg sjøl (69 år) ute på livet for å finne en å ha sex med. Vi er nok mange som lever i sølibat i den alderen.
Han har – minst på linje med kvinner – muligheten til å finne en partner gjennom internett. Han kan ta seg en tur til Thailand el l og finne seg en jente som synes det å komme til Norge er så attraktivt at det ikke krever den store innsatsen å få henne med tilbake. Eller han kan «gå amok» der nede for å tømme seg for aggresjon og sæd for en stund. Jo da, kvinner har i dag også funnet sånne «paradiser». Men da skal du være ganske velbeslått.
Så kan vi jo adoptere ordningen med arrangerte ekteskap, gjennom foreldre. Dette har i alle år vært løsningen for at også svært lite attraktive menn (og for så vidt kvinner) skal kunne få seg en sexpartner, i store deler av verden.
For meg koker det hele ned til mangel på fysisk nærhet. At det skal være særlig bedre å ha sex med en betalt narkoman enn å tømme seg sjøl, står for meg som den ynkeligste formen for fysisk nærhet – de som velger å ty til det, må være svært underernært. Altså ikke på sex, men på fysisk nærhet.
Og der har kanskje vi kvinner en styrke. Vi har fremdeles en mye større aksept for fysisk nærhet – et menneske å klemme, et barn å holde tett inntil kroppen, få armene fra et menneske rundt oss når man er fortvilet og trenger trøst.
Hører jeg noen som tenker at menn har større behov for sex enn kvinner? Svaret mitt er at det er individuelt – ut over den fysiske tømmingen han ikke trenger noen hjelp til. Svært mye av mannens sterkere behov er samfunnsskapt, i tillegg til at det er mer synlig.
Jeg tror det er dit vi må vrenge debatten – vi kan høre på dem, men kall det ikke rett til sex. Kall det rett til fysisk nærhet. Og den kan kanskje kjøpes, men i mer organiserte former – som dans, gruppeterapi etc., hvis man ikke kan få den i sitt eget nærmiljø.