NYTALE: Justisminister Grete Faremo og statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget tirsdag. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND
Det offentlige er blitt et fragmentert modernistisk kunstverk som ingen skjønner eller kontrollerer, skriver Morten Strøksnes.
Statsminister Jens Stoltenberg stjal det meste av oppmerksomheten under Stortingets høring tirsdag. Han hadde ansvaret for beredskapen, gjorde nesten ingenting før det var for sent, beklager dette, men har lært, så nå skal alt bli bra.
Stoltenberg har de siste ukene minnet om en utro mann som trygler sin kone om en ny sjanse, bortsett fra at det ikke dreier seg om et sidesprang, men om ikke å styre landet på en forsvarlig måte.
Justisminister Grete Faremos redegjørelse var langt mer mentalt utfordrende. Hun har ansvaret for politi og beredskap. Med sin myndige, handlekraftige stemme og sitt velkjente stive blikk – noen oppfatter det som svakt skremmende, andre tenker på øynene til kenguruen de traff i Australia, sekundet før kollisjonen var et faktum – skulle hun overbevise Stortinget om at landet er i trygge hender.
Hva sa hun? Ved første gjennomhøring fikk jeg ingenting ned på blokken. Ordene tilhørte det norske språk, men likevel snakket justisministeren et ukjent tungemål. Først ved tredje gjennomlesning greide jeg å identifisere språket: Justisministeren snakker New Public Management (NPM), styringsfilosofien som Stoltenberg har gjort til en religion innen det offentlige.
Faremo brukte kabbalistiske ord som «styringsdialog», «håndhevelsesbistand», «resultatreform», «samhandlingsprosedyrer», «samhandlingsreformer» og «sektorovergripende utfordringer».
Ingen vet hva ordene egentlig betyr, men de høres imponerende ut for barn – og Faremos språk gjør oss alle til barn. Vi blir sittende rastløse på stolen og får lyst til å gå ut og leke. Det er også meningen, for bak røykteppet av fraser skjuler det seg et stort ideologisk alvor.
Staten er i ferd med å ete seg selv
I tråd med NPMs logikk, der den store lederen er den suverene og visjonære eneren som holder organisasjonen oppe, snakket Faremo masse om ledelse.
«Det er et lederansvar å skape bedre samsvar mellom ord og handling.» Det skal bli mer «resultatorientert lederskap», for nå har Faremo satt «forsterket lederansvar og endringsledelse på dagsordenen».
Faremo vil ha «ledelsesoppmerksomhet knyttet til resultater». Dessuten har direktoratet «utviklet en ny lederplattform». Hun fortsatte: «Et forsterket fokus på ledelse er nødvendig. Et viktig budskap i denne plattformen er betydningen av klare mål og resultater.» Og så videre.
Hvem er de dårlige lederne vi har hatt frem til nå? Og hvem er de nye lederne som med sine glitrende lederegenskaper skal få de statlige organisasjonene til å skinne?
Faremo bruker alle kodeordene for en ideologi som har brakt det offentlige ned på knærne.
NPM er et system der man later som om man er i et fritt marked, selv om man overhodet ikke er det. Markedet er en flott mekanisme der det fungerer. Det gjør det ikke innenfor mesteparten av det offentlige.
Likevel må alt fra sykehus, skoler, jernbane, politi, forsvar – alt og alle – forestille seg at de er private bedrifter i et konkurrerende marked. De bruker stadig mer av tiden sin på tøys. På å fylle ut skjemaer som viser at resultatene er oppnådd. Selv bibliotekarer må det.
Leger og politifolk må forholde seg til en rekke administrative nivå, og bedrive kontorarbeid, istedenfor det noen av dem er gode til. Noen ganger går det på helsen løs, siden sykehusene har sluttet å operere ulønnsomme sykdommer.
Psykiatriske institusjoner lar ufaglærte sitte og se TV med pasienter og fakturerer staten noen tusen kroner for «konsultasjonen».
Alle bruker masse tid og energi på å få det til å se ut som om de er lønnsomme, ved å flytte rundt penger i det som pleide å være det samme systemet, men som nå er «bedrifter» eller «selskaper» uten godhet for hverandre.
Forsvaret må leie eiendom av Forsvarsbygg, til priser som gjør at det går ut over beredskapen, ifølge offiserene. De må for eksempel betale mange titalls millioner for gamle NATO-finansierte hangarer, altså garasjer for fly.
NSBs eiendommer styres av ROM eiendom, som er så dyre at NSB ikke lenger har råd til å leie sine egne lokaler. Nå fortviler Jernbaneforbundet, Transportarbeiderforbundet og Jernbaneverket igjen. For på det skakkjørte godsområdet på Alnabru, som skriker etter oppgraderinger, skal Faremo istedenfor bygge et nytt beredskapshovedkvarter for politiet.
Jernbaneverket frykter at de blir skyldig ROM eiendom seks milliarder kroner! Det ligger an til gode bonuser for de dynamiske lederne i ROM. Er det rart NSB heller bedriver et systematisk kjøper opp busselskaper?
NPM skulle gjøre offentlig sektor mer effektiv og billig. Ingen undersøkelser tyder på at det stemmer. Men denne galskapen er Jens Stoltenbergs ideologi, og hva han virkelig tror på.
De gamle sosialdemokratiske idealene er oppløst i et tåkete hav av internfaktureringer, målstyring, esende byråkrati og ledelsesdyrking. Statens nye herskere, direktørveldet med BI-kurs som leker stolleken mellom stillinger, er de eneste som tjener på NPM.
Det offentlige er blitt et fragmentert modernistisk kunstverk som ingen skjønner eller kontrollerer, bestående av ti tusen konkurrerende offentlige selskaper, med bedriftshemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Det er derfor offentlig ansatte alltid begynner å hviske når de skal fortelle hva som egentlig skjer på arbeidsplassen. Staten er i ferd med å ete seg selv.
Det Grete Faremo presenterte tirsdag er ikke løsningen på krisen, men selve problemet. Jon Hustads og hans gjerrigknark-TV har stoff for mange hundre år fremover. Det er de harde fakta.