Angsten for å gjøre noe

Francois Hollande har muligheten til å handle, men fomler.

 

Tidlig i sommer vant Francois Hollande presidentvalget i Frankrike. Kort tid etter vant hans sosialistparti også parlamentsvalget. Franskmennene sto tilsynelatende foran en ny start. Borte var Nicolas Sarkozy, en påfugl av en mann som snakket mye og høyt, men gjorde lite. Den rolige og heller grå Hollande lovet å løse landets problemer, det vil si å fikse økonomien uten å la det gå ut over vanlige folk.

 

Hollande innfridde også noen av sine løfter: Ingen innstramminger i velferdspolitikken, tvert imot reduserte han pensjonsalderen til 60 år for en stor gruppe arbeidstakere. Sarkozy, mannen bak verdenssamfunnets intervensjon i Libya, ville sette inn våpenmakt også mot Syria – Hollande sa nei. Derimot har Hollande lagt stor vekt på kampen mot kriminelle bander i storbyenes forsteder, fremfor alt med sterk støtte til politiet.

 

Alt dette burde ha gjort den nye presidenten populær. I stedet er oppslutningen om ham i fritt fall, og lavere enn den var for Sarkozy så tidlig i løpet. Hollande møter allerede skarp kritikk også fra sine egne, inkludert fra avisen Le Monde, som støttet ham i valget.

 

Dette har betydning på flere måter. Hollandes problemer er for eksempel dårlig nytt for Europas venstreside. Det politiske EU-kartet er nesten helt blått. I dag styrer rødfargede regjeringer kun seks land, hvorav Frankrike er det eneste store. Men også i flere av de små sliter regjeringene. Se bare på Danmark, der relativt nyvalgte Helle Thorning-Schmidt og hennes koalisjon er i trøbbel på flere fronter samtidig.

 

Mest av alt er dette likevel en overflatisk betraktning, for sittende regjeringer er stort sett i miskreditt overalt. De blir sjelden gjenvalgt. Om noen år det sannsynlig at ulike røde varianter har tatt over igjen i en del land, men det vil ikke skyldes tillit til dem, bare mistillit til de utgående.

 

Det snakkes mye om at ytre høyre og ytre venstre er i vekst, og det stemmer i flere land, men velgerne slipper dem ikke helt inn i regjeringsposisjon. I stedet blir ytterfløyene liggende som en permanent trussel mot politikkens sentrum, de tradisjonelle konservative og sosialdemokratiske maktpartiene som fortsatt sitter i posisjon. Maktpartiene tør ikke ta tøffe valg, for da frykter de at ytterfløyene kommer over den kritiske grensen – og får makt.

 

Også Francois Hollande trues fra begge fløyer, Marine Le Pens Nasjonal Front og Jean-Luc Mélenchons venstreallianse. Men bør ikke i det minste nyvalgte presidenter med et nyvalgt parlament bak seg våge å skride til verket?

 

I bunn og grunn er det ingenting nytt i situasjonen: Markedsøkonomien trengs for å tenke nytt, skape verdier og gi folk arbeidsplasser, politikken trengs for å gi folk den sikkerheten de ikke kan få av kreftenes frie spill, for å sikre at markedene fungerer fornuftig, og for å løse mange problemer markedene ikke kan ta seg av.

 

Den langvarige økonomiske krisen skyldes flere ting. En av dem er at Europa taper posisjoner på verdensmarkedene. Kina, India og andre store utviklingsland seiler opp, og presser Europas næringsliv til å kutte kostnader for å henge med. En annen faktor er at velferdssystemene, bygd på ryggen av en nesten sammenhengende vekst siden andre verdenskrig, nå er blitt for dyre.

 

Politikerne vet hva som trengs: Det må kuttes noe i velferdsstaten, men kuttene må balanseres ved at de rike som normalt ikke trenger offentlige ytelser også bidrar – i realiteten ved å betale mer skatt. Dessuten trengs det sterkere styring i deler av det økonomiske liv, fremfor alt av bankene.

 

Det er vanskelig. De rike kan flytte, det samme kan mye av næringslivet. Midlere og lavere klasser kan stemme på ekstremistpartier og skape kaos.

 

Men på et eller annet punkt må noen våge, og rett og slett håpe at troløse velgere og kyniske finansfolk innser at grepene må tåles.

 

”Sannhetens time er kommet. Hvis Hollande skyver den foran seg, har de siste månedene bare vært tapt tid,” skriver Le Monde på lederplass. Foreløpig har Francois Hollande bare reversert noen av Nicolas Sarkozys reformer. Ingen nye som kan få budsjettene i balanse og skape ny vekst, er lansert. Alt Hollande har gjort, er å nedsette komiteer som skal vurdere ting.

 

Finansminister Pierre Moscovici garanterer at Frankrike skal holde seg innenfor et budsjettunderskudd på maksimalt tre prosent i 2013, men ingen skjønner hvordan regjeringen skal klare det, langt mindre hvordan den fortsatt stigende arbeidsløsheten skal bringes ned.

 

Og rundt Frankrike sitter andre regjeringer. Noen av dem skal, i motsetning til Francois Hollande, møte velgerne igjen snart. De står overfor de samme tøffe valgene. Hvis ikke Hollande tør, hvem skal da gjøre det?

Kommentarer