Dagfinns metode

ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ

Hva er det som er grått og trist og permanent på ferie? Svar: Relevant norsk satire.

Der gikk man. Sent fredag kveld på vei hjem etter å ha sett Dagfinn Lyngbøs nye show, med gråt i halsen og latter i ørene. «Stereo» må være et av de aller beste humorshow som noen gang er satt opp på scene her i landet, og grunnen til det er at showet ikke bare er morsomt.
Det jeg husker best er Lyngbøs imitasjon av lyden av døden, lydene som ble borte. Lyden av kåtskap, forfengelighet, sorg, skam, ekkoet av ekte liv. Klokskapen som gjør det enklere å le av seg selv, og håndtere sorg, sinne, vrange komplekser og det som verre er. Det er den ultimate satiren på oss.
Hvilken annen norsk komiker kan selv spille ståbass og synge Kaizers Orchestras nydelige «Hjerteknuser», så tårene triller i fleng? Mesterlig.

Det Lyngbøs fabelaktige show også viser, er hvor fattig mye av det andre som finnes av norsk standupkomikk er blitt. En del komikere skjønner blant annet ikke forskjellen på satire og mobbing.
TV 2-showet «Torsdag kveld i Nydalen» lager frisk og ny humor, og Smestad-fjortisene Tina og Bettina er beste norske samtidssatire siden Trond Kirkvaag jr. oppfant vestkantsnobben Jacob Winche-Lanke.
Men i enkelte sketsjer vipper det over i det billig revyhumor og plagsom personhets, som i tillegg repeterer seg selv. Kristian Valen har gjort parodiering av TV 2-reporter Nils Gunnar Lie til varemerke. Nydalen-komiker John Brungot ha slått seg opp på å parodiere Valen som parodierer Nils Gunnar Lie. Både Valen og Brungot er hypertalenter og høye på sine egne ideer, men kunne med fordel avruses med jevne mellomrom.
Dessuten er Nils Gunnar Lie en hedersmann og en dyktig journalist og programleder. Hvis noen mobber Nils Gunnar Lie mer nå, så vil jeg få en ubendig trang til å slå.

Vi kan kalle det «Otto Jespersen-syndromet». Otto var i tidligere dager grensesprengende, også som satiriker. Men han har også lært yngre norske komikere å være rå for råskapens skyld. Otto har brent flagg og bibler, og vært stygg i kjeften i to tiår, noen ganger med folk som er virkelig langt nede. Det har provosert noen prester, politikere, ambassadeansatte og VG, men kanskje ikke de store massene.
Andre har fulgt opp med å skyve på grensen for underlivshumor, som om vi nordmenn ikke vet at vi har et underliv. Ann Kat Hærland har for tiden et show i Oslo, som delvis handler om hennes private kroppsdeler.
Blant annet sammenlignet hun «det du vet» med Bjørn Eidsvågs rufsete fjes. Bjørn svarte følgende på Twitter: «Jeg fikk f … til Anne-Kat. oppkalt etter meg. Det blir spennende å se hvem som blir mest besøkt.»
Bjørn Eidsvåg er kanskje er en større humorist enn Hærland. Han skjønner i det minste forskjellen på det pinlig private og det empatisk vittige.

Kjendiser som driter hverandre ut på TV? Gjeeeesp

Satire har aldri vært en stor sjanger her til lands; spesielt ikke politisk satire. NRK-programmet «Hallo i uken» var lenge den politiske satirens bastion, men etter at Else Michelet & co. forsvant, har programmet forfalt sterkt. Vi har uansett aldri hatt grandios og intelligent Monty Python-sparkende satire.
Kanskje det vi hadde av satire døde med siste talkshow fra Bård Tufte Johansen og Harald Eia. Det urbane programmet «Storbynatt» var nok en repetisjon på et slitent konsept, med nedoversparking i fleng.
Det var første gang Bård & Harald fikk stryk av anmelderne, og det må ha satt en skikkelig støkk i dem.
I dag eier de selskapet Funkenhauser, som produserer «Harde Fakta» med sinnajournalist Jon Hustad i hovedrollen. Samfunnskritikken er tilbake, men resultatet er ikke akkurat så veldig morsomt.
Dessuten er Norge landet der begrepet «urbant» er tømt for mening. Sjekk globusen din og finn Oslo, så skjønner du hvorfor.

Norsk humor er blitt en lukrativ industri, der humoristene selv er storeiere, og er arbeidsgivere for hverandre. Det virker som om humor knaker litt under dette kommersielle storformatet, og at den blir redusert til formler og floskler tilpasset TV-ruten.
Ofte vipper den over i det selvtilfredse og interne, kall det gjerne hovedstadshumor. Kjendiser som driter hverandre ut på TV? Gjeeeesp.

Jeg tenker at Dagfinn Lyngbø, suveren som han er, likevel er den permanente underdog’en. Selv etter 20 år i bransjen er hans egen identitet som Askøy-stril det absolutt vesentligste elementet.
Bygdebakgrunnen gir ham et ståsted der han alltid ser oppover, eller utenfra og inn. Det perspektivet er så til de grader nyttigere og vittigere enn å skue inn i sin egen navle.
Det er selve utenforskapet gjør Christine Hope, Herborg Kråkevik, Rune Andersen, Fredrik Steen og Dagfinn Lyngbø gode. Sjenansen og kløneriet i møtet med det store og nifse sentrum gjør så godvondt, fordi omtrent alle vi nordmenn er bygdiser i vår sjel. Vi sliter bare med å innrømme det.

Scenehumor må berøre oss, eller si noe vesentlig om samfunnet vi lever i. Satirikeres budskap må også være så nærgående plagsomt at det gjør vondt, spesielt for satirikeren selv.
Dagfinn Lyngbø behersker dette så suverent, fordi han først og fremst retter lyskasteren mot sitt indre, skrøpelige og strilete jeg, for å si noe om hvordan hver av oss håndterer den kronglete og krokete hverdagen – eller det vi i dag kaller Selve Livet.
Viktigere blir ikke humor.

Tags: , , , , , , , ,

Kommentarer