Ikke ferdig knadd

Kristin Clemet har fått ingrediensene i bollen, men vil deigen heve?

Civitas utrettelige leder Kristin Clemet sveipet forbi meg før gårsdagens frokostmøte startet: ”Utrolig hvor mye mer tyngde ungdomspolitikerne har fått etter 22. juli”. Hun er litt beskjeden.

Clemet har i årevis bearbeidet de fire opposisjonspartienes ungdomspolitikere med sikte på å gjøre dem til samarbeidsagenter. Nå, et år før valget, har hun lyktes, trolig over all forventning. Unge Venstre har presset moderpartiet til å åpne for regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Kristelig Folkepartis Ungdom spiller noe av den samme rollen i en pågående prosess i KrF. Fremskrittspartiets Ungdom har bidratt til å gjøre sitt parti til mindre av et fremmedlegeme

I går var det en slags eksamen. De fire ungdomslederne var invitert til frokostmøte i Civita. Temaet var: ”Finnes det en borgerlig politikk?”

Passende nok fikk UV-leder Sveinung Rotevatn ordet først. Liberalisten fra Nordfjordeid har vært i Civita-loopen lenge, og kunne derfor svare nærmest fasit. Rotevatn vil samle landets neste regjering om tre reformpakker: En handler om arbeidsliv, det vil si mindre sykefravær og uføretrygd – ”det skal lønne seg å jobbe”. Den andre handler om skole og kunnskap – bl.a. satsing på og krav til lærere. Den tredje er mer valgfrihet – altså mer bruk av private løsninger. Som om Clemet skulle ha sagt det selv, altså.

Rotevatn hadde også en peptalk på lager: – Hvorfor orker vi i Venstre ett år til med vitser om hvordan vi skal bli enige med Frp om asyl- og klimapolitikk? Jo, fordi vi må skifte ut den rødgrønne stagnasjonen med en ny regjering. Derfor må de fire opposisjonspartiene stå skulder ved skulder!

Det er bare to år siden Lars Sponheim gikk av som leder av Venstre, men det føles som om det skjedde før Berlin-murens fall en gang.

KrFU-leder Elisabeth Løland, også erfaren til ungdomsleder å være, har vært tydelig om behovet for regjeringsskifte neste høst, og om at Frp-ere ikke er spedalske, men på møtet i går var hun litt forbeholden. Begrepet ”borgerlig” har aldri hatt noe entydig innhold, noe Løland også tok tak i: Hun ville være gjerne være borgerlig hvis det betydde å tro på enkeltmennesket og samfunnsendring nedenfra, men ikke hvis det skulle bety ”elitistisk” eller noe motsatt av ”folkelig”.

Hun terpet et familiepolitisk poeng som kan bli en vrien ingrediens i den borgerlige deigen: Støtte til familiers valg også dersom det kommer i strid med samfunnets effektivitetsmål, altså: Kvinner må få være hjemme med barn, hvis de vil det.

FpUs ferske leder Himanshu Gulati er ikke helt sosialisert av Kristin Clemet ennå, i motsetning til forgjengeren Ove Vanebo. – Vi må gi hverandre seiere og ikke bare tap, sa han, og gjorde narr av den sittende regjeringens ”hestehandler”. Hvis det betyr at han tror partiene skal få gjennomslag for hver sine spesialiteter i en ny regjering, har han nok brutale tider i vente fra neste høst av.

Unge Høyres nye leder, Paul Joakim Sandøy, tok opp nettopp denne tråden da han fikk ordet etter Gulati. Han gjorde det i form av en advarsel: Folk i opposisjonspartiene misliker den rødgrønne regjeringen mer enn de liker hverandre. Derfor trengs det felles prosjekter, man kan ikke bare legge partiprogrammene sammen og fordele gjennomslag så langt det går.

Ungdomslederne marsjerer ikke i takt, noe Kristin Clemet sikkert heller ikke ønsket at de skulle gjøre. De er uansett mer enn nok på linje til å bekrefte bildet som forlengst har avtegnet seg: Hvis den sittende regjeringen mister flertallet om et år, kommer det en ny med basis i dagens opposisjonspartier. Det kunne vi ikke vite sikkert ved forrige valg. Denne nye regjeringen vil få felles politiske prosjekter, ikke bare plukke litt her og der i partienes programmer. Også Elisabeth Løland og Himanshu Gulati sa det, selv om de la vekten på andre aspekter.

Sveinung Rotevatns tre punkter så ut til å kunne samle. Paul Joakim Sandøy mente de fire kunne enes om mye mer også. Han mente tilogmed at en firepartiregjering var ”mer sannsynlig enn kommentatorene tror”, men dette var noe Løland straks avviste.

Likevel står det ikke til å nekte at de fire partiene er uenige på helt sentrale punkter: Om klimapolitikk, om asyl- og integreringspolitikk, og om handlingsregelen – altså hva som er forsvarlig bruk av oljepenger. I tillegg er det, som Gulati nevnte, uvisst hvor enige de er om skattepolitikken. Og hva med samferdsel? Kommunereform? Landbruk? Bistand? Dette har såvidt begynt.

Meningsmålingene peker soleklart mot regjeringsskifte. Men et år er lang tid, og det skal ikke veldig mye til før feststemningen fra gårsdagens frokostmøte – ikke minst i publikum – fortar seg. Plutselig kan Frp vokse igjen, og Høyre falle. Plutselig har Venstre og KrF enda mer trøbbel med sperregrensen enn nå. Da er kvartetten sårbar for valgkampmaskinen Jens Stoltenberg og hans flokk.

Mesterhjernen Kristin Clemet har gjort mye av jobben. Ingrediensene er lagt i bollen, og kan knas og eltes. Spørsmålet er om deigen hever.

Kommentarer