Om lyspærer og sunn fornuft

For mye marked gir for mye byråkrati. Offentlig ansatte må slippes fri.

 

MÅLSTYRING OG TIDSBRUK: I 2000 oppga legene at 54 prosent av tiden gikk til direktearbeid med pasienter. Nå bruker de 46 prosent av arbeidsdagen til sånt. «Frykten for en slik utvikling var en av grunnene til at SV stemte mot den markedsinspirerte sykehusreformen som ble innført i 2002», skriver Audun Lysbakken. FOTO: JAN M. LILLEBØ

La meg begynne med en historie om en lyspære:
«En ansatt i Forsvaret mangler en lyspære. Han må da sende beskjed til bestiller i Forsvaret, som igjen sender en bestilling gjennom systemet til et servicesenter i Forsvarsbygg.
De tar imot, og lager arbeidsordre som de sender til ordreansvarlig i markedsområdet som sender den videre til en driftstekniker. Hvis man er heldig får en driftstekniker denne ordren, og får skiftet pæren i løpet av rimelig tid. I verste fall sender de ordren til et elektrofirma som kommer og skifter lyspæren.
Etter at pæren er skiftet, må ordreansvarlig sørge for at jobben blir godkjent og utfakturert gjennom Forsvarsbyggs fakturasenter. Så må selvsagt Forsvaret også sørge for godkjenning av fakturaen i sitt system før den endelig kan bli betalt.»

Historien er hentet fra Norsk Tjenestemannslags rapport «Markedsstyring i staten», som kom i vår. Den er et, bokstavelig talt, lysende eksempel på hvordan nye styringsmodeller i offentlig sektor fører til unødig byråkrati og dårlig ressursbruk.
I en lang periode fikk markedsinspirerte styringsmodeller stadig større plass i samfunnet vårt, og utviklingen fortsetter i dag i høyrestyrte kommuner som Bergen og Oslo.

Modellene kjennetegnes av mål- og resultatstyring, med vekt på rapportering og kontroll. Og av såkalte bestiller- og utførermodeller, gjerne kombinert med privatisering og konkurranseutsetting av tjenester.
Dette var høyresidens oppskrift på en mer fleksibel og effektiv offentlig sektor. Men resultatet er det motsatte: Mer sentralisering, detaljstyring og byråkratisering.

Høyresiden har bestandig fremstilt seg selv som motstandere av for mye byråkrati. Det er derfor et stort paradoks at mye av den byråkratisering vi i dag ser innen helse og omsorg, skole eller andre offentlige tjenester skyldes markedstenkningens gjennombrudd innenfor offentlig sektor.
Ideen har vært at det offentlige skulle bli mer effektivt gjennom å organiseres etter samme prinsipper som privat næringsliv. Det har for eksempel skjedd gjennom direkte konkurranseutsetting, etablering av interne markeder som det for lyspærer mellom Forsvaret og Forsvarsbygg eller omorganiseringen av sykehusene til foretak med mer mål- og mindre politisk styring.
Tiltak som skulle effektivisere har vist seg å bidra til det motsatte.

På venstresiden er vi sterke forsvarere av en god offentlig sektor. Vi kjemper for gode lønns- og arbeidsvilkår for offentlig ansatte, og høy kvalitet på velferdstjenestene.
Vi er mot privatisering, fordi vi mener helse, omsorg og skole er et felles ansvar. Kanskje er det derfor jeg iblant møter folk som sier de er overrasket over at jeg kritiserer byråkratisering i det offentlige.
Men det er jo nettopp vi som ønsker å slå ring om offentlig sektor som har aller størst grunn til å reagere når ressurser går til byråkrati og ikke til velferd. Visste du for eksempel at ca. halvparten av de litt over 12.000 nye årsverkene vi har fått ved sykehusene de siste ti årene, er ikke-medisinske stillinger?
Eller at en sykehuslege nå bare bruker 46 prosent av arbeidsdagen direkte på pasientrettet arbeid?
I 2000 oppga legene at 54 prosent av tiden gikk til direktearbeid med pasienter. Frykten for en slik utvikling var en av grunnene til at SV stemte mot den markedsinspirerte sykehusreformen som ble innført i 2002.

«Målstyring» høres så fint ut, og selvsagt skal offentlig sektor sette seg mål. Slik som at alle barn skal lære seg å lese, skrive og regne, eller at alle eldre på sykehjem skal få god pleie og omsorg.
Problemet oppstår når målene blir for mange og detaljerte, eller når selve målingen blir et mål i seg selv. 22. juli-kommisjonen beskriver hvordan politiet i 2011 hadde 100 ulike mål som etaten skulle rapportere på. Kommisjonen bekymrer seg for om dette kan ha ledet til en nedprioritering av det arbeidet som ikke er enkelt målbart.

Øving og forebygging er eksempler på slikt som er vanskelig å måle, men uvurderlig viktig å prioritere. Hva er så alternativet til for mye målstyring, rapportering, skjemaer og kontroll?
Vel, kanskje er svaret så enkelt som «sunn fornuft». I stedet for «målstyring» kan vi ha «kompetansestyring», der de ansatte bruker sin kompetanse og sine erfaringer til å utforme gode velferdstjenester i fellesskap.
I dag bruker offentlig ansatte mye av arbeidsdagen på å skrive rapporter for å vise at de ikke gjør feil. Men hva slags motivasjon gir egentlig det? Og gir det virkelig bedre velferd? Hvem vil du skal styre tidsbruken på sykehjemmet der din mor bor – de ansatte eller byråkrater i Oslo?

Det er på tide med en kritisk gjennomgang av praksisen med målstyring i offentlig sektor. Målet må være å komme opp med bedre og mer effektive styringsmodeller, som reduserer unødig tidsbruk og byråkrati. Offentlig sektor bør styres etter færre og mer kvalitative mål, og de ansatte må få økt frihet til å organisere hverdagen ut fra sunn fornuft.

Kirurgisk klinikk ved Namsos sykehus inviterte alle som jobbet der til å være med på å utvikle bedre metoder for å løse sine egne oppgaver mest mulig effektivt. De klarte å øke antallet pasienter som fikk dagkirurgi med nesten 40 prosent på ett år. Lytter vi til de som vet hvor skoen trykker – de ansatte og brukerne av offentlige tjenester – kan vi finne de smarte løsningene som gir økt kvalitet på velferden.

Markedstenkningen er i ferd med å komme på defensiven. Det er ikke mer konkurranse eller kommersielle alternativer som trengs, men å gi offentlig ansatte og alle som bruker offentlige tjenester større anledning til å påvirke egen hverdag.
Vi må snu hierarkiene, og slippe folks kreativitet fri.

Kommentarer