Fra klimaskurk til klimavenn

Presidentvalget i USA kan bringe en ny giv inn i klimaforhandlingene.

Overraskelsen i president Barack Obamas tale til Demokratenes landsmøte nylig, var at han brukte deler av den på klimapolitikk. Også Bill Clinton trakk opp klimakampen i sin tale.
Under dette ligger to oppmuntringer for alle som er opptatt av klimapolitikk. Siden vi trygt kan anta at intet ord er tilfeldig valgt når Obama taler få måneder før presidentvalget, betyr dette at hans strateger mener saken kan vinne stemmer – selv i økonomiske krisetider. Amerikanerne kan altså ikke bare være opptatt av lavest mulig bensinpris, slik mange i Europa nok tror.

TIDEN RENNER UT: Medlemmer av organisasjonen Oxfam lager en menneskelig skulptur i New Yorks Central Park; jordkloden i et timeglass. Både nedgangstider, milde vintre og overgang fra olje til gass gjør det enklere å snakke om klimapolitikk i USA. FOTO: AFTON ALMARAZ, AP

Den andre oppmuntringen er at USA under Barack Obama har noe å vise til overfor velgerne. Også dette er «mot normalt», for USA er ikke blant de progressive under internasjonale klimaforhandlinger. Saken er at amerikanerne likevel kutter utslipp i praksis, og de gjør det raskere enn andre land. Fra 2006 til 2011 er utslippene redusert med 7,7 prosent. Prognoser viser at nedgangen vil fortsette, også uten at det vedtas nye politiske grep.

Utslippene faller av hovedsakelig tre grunner: Lavere bensinforbruk, mest som følge av dårlige tider i økonomien. Mindre energi til oppvarming, primært på grunn av milde vintre, samt en overgang fra kull til gass i produksjonen av strøm.

På det siste punktet har den kontroversielle skifergassrevolusjonen, der et selskap vi kjenner godt deltar, spilt en stor rolle. SV og miljøorganisasjoner ber Statoil trekke seg ut av produksjonen som konkret reduserer amerikanske klimagassutslipp, påpekte Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv nylig.

Om den amerikanske utslippsreduksjonen er det mye å si, og det går rett inn i det ideologiske skillet klimapolitikken har vært dominert av siden starten: På den ene siden står de som dystert sier at kun en tung omlegging av folks forbruksmønster og økonomiens virkemåte kan monne i klimakampen.

Den andre fronten utgjøres av de muntre, som mener vi kan løse problemene med teknologiske nyvinninger og handel med utslippskvoter. Sett med europeiske briller, speiler skillet, grovt sett, venstre og høyre i den generelle politiske dragkampen.

Skulle man prøve seg som dommer, kunne man si at de muntre i prinsippet kunne ha hatt rett, men det er de som har hatt makten, og foreløpig har de ikke levert. Kvotehandelssystemet fremstår som en vits, og den teknologiske utviklingen går ikke raskt nok. Vitenskapen viser at klimaødeleggelsene akselererer. Snart har isbjørnen ikke flere isflak å ta pause på, og den kan ikke svømme hele tiden. Jo verre det blir, jo mer rett får de dystre.

Så, sett fra den dystre vinkelen: Når økonomisk krise eller varme vintre bringer utslippene fra USA ned, er det resultat av tilfeldigheter og ikke politikk. Ved å gå over fra olje til gass, går USA fra noe som er ille til noe som er nesten like ille – i stedet for å ta steget til noe bedre, som solenergi og vindkraft.

Men ingenting tyder på annet enn at de muntre vil fortsette å styre verden, og da handler det pragmatisk sett om å gjøre det beste ut av det. Her er vi tilbake til den første oppmuntringen i Barack Obamas utspill:

«Mer tørke, flere oversvømmelser og skogbranner er ikke noe å le av», sa Obama, med henvisning til at republikanernes kandidat Mitt Romney uken før hadde gjort narr av presidentens tidligere løfter om å stanse stigningen i havnivået. Romney ville heller «hjelpe amerikanske familier» mot den økonomiske krisen.

«Dette er konkrete trusler mot våre barns fremtid. I dette valget kan du gjøre noe med det,» sa Obama i sitt svar.

Presidenten fastholdt at nedgangen USA har sett delvis skyldtes også aktiv politikk fra administrasjonens side, og lovet å gå videre: Mer effektive bilmotorer, større satsing på grønn energi, flere enøktiltak i bygninger.
De dystre vil – øh – le av dette, og si at det ikke monner. De vil dessuten legge til at USAs innsats ikke er drevet av klimabekymring, men av ønsket om å gjøre seg uavhengig av oljeimport fra Midtøsten.

Det siste var Barack Obamas primære argument for fire år siden. Nå argumenterer han primært klimapolitisk. Men to gode grunner er bedre enn én, og den første kan mobilisere også republikanere. Deres forrige presidentkandidat, John McCain, argumenterte slik.

Hvis bonden i Midtvesten med uttørkede maisåkre og den flomrammede i New Orleans nå – omsider – skjønner at de rammes av samme problem som isbjørnen i Arktis, kan vi være ved punktet der USA bidrar til at noe skjer også globalt.

Klimaforhandlingsmøtet på mellomnivå i Bangkok sluttet i forrige uke, som vanlig uten særlige fremskritt. Nå står et nytt toppmøte for døren, i Doha i desember. Da kan Barack Obama være gjenvalgt, kanskje til og med etter at klimapolitikk har vært blant de sentrale valgkampsakene. Da vil presidenten være i sin siste periode, og stå friere til å gjøre som han vil.

De få optimistene som fortsatt finnes i det klimapolitiske miljøet, vil krysse fingre nok en gang: Kanskje en gjenvalgt Obama, sammen med et fortsatt ambisiøst EU og et Kina som de siste årene har vist større interesse for klimapolitikk, kan vedta noe som monner?

Men selvfølgelig, det kan jo også hende at amerikanerne i november bestemmer at Mitt Romney skal reise til Doha. Hvis han da gidder.

Kommentarer