Forsker-Idol

Fra Forsker Grand Prix i Bergen 2010.

Forskere er blitt mer interessert i å formidle forskningen sin. Forsker Grand Prix er likevel i overkant tabloid for mange.

I fjor var jeg med på Forsker Grand Prix. Og jeg vant ikke, for å si det sånn. Når jeg tenker tilbake på det får jeg den samme ubehagelige, motvillige, kleine følelsen jeg hadde gjennom hele arrangementet.

Allerede da de skulle ta bilde til programmet for konkurransen strittet kroppen imot. De insisterte på at jeg skulle ta med en ting, et objekt, hva som helst, noe jeg fysisk skulle posere med. Litt sprø, crazy, humoristiske bilder av forskere. Jeg forsket på innvandring. Skulle jeg ta med en innvandrer? Eh, nei. Verken jeg eller forskningen min passet helt inn i opplegget.

Jeg meldte meg på fordi jeg synes forskere bør bli bedre til å få frem forskningen sin. Under forskerutdanningen man må gjennom for å få doktorgrad ved Universitetet i Bergen, fikk jeg overhodet ingen opplæring i formidling, undervisning eller annet utadrettet virksomhet. Litt pussig, for alle som får jobb på universiteter eller høyskoler bruker jo minst halve arbeidstiden på undervisning.

Som en liten protest som ingen la merke til ble jeg derfor med på Forsker Grand Prix. En viss egeninteresse hadde jeg også. Deltakerne får personlig coaching av blant annet skuespillere for at de fire minuttene man står på scenen skal bli best mulig. Det man lærer er veldig lett overførbart til forelesningssalen.

Blant de beste forskerne finnes fantastiske formidlere: Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom å være en god kommunikator og en god forsker. Men det kan være det. De som takler best å holde konsentrasjonen om samme problemstilling år etter år, er ikke nødvendigvis de mest utadvendte.

Mange av de aller ypperste, skarpeste, viktigste forskerne er håpløst dårlig til å formidle til allmennheten. Det må de få lov til å være. Det er tross alt viktigere at forskere forsker enn at de gjør ablegøyer på en scene.

Forskere har en plikt til å spre ny kunnskap, til å oppdatere allmennkunnskapen vår. Mitt inntrykk er at det har de også lyst til. Sakte, men sikkert har det skjedd en holdningsendring blant universitetsansatte. Interessen og bevisstheten om formidling har økt, men mange mangler fortsatt kunnskap om hvordan.

Møtet mellom journalister og forskere går for eksempel ikke alltid knirkefritt. Som overløper fra akademia til pressen prøver jeg å forstå hvorfor. Noe av grunnen kan være at både forskere og journalister kan være selvhøytidelige, overarbeidede bedrevitere som ikke kan fordra andre selvhøytidelige, overarbeidede bedrevitere.

Forskningsdagene som helhet er et fantastisk bra og variert arrangement, som når ut til mange og ulike grupper. Arrangementet er også et bevis på at mange jobber hardt for at forskningen skal nå ut.

Det er også bare å innse at det kan være ekstremt vanskelig å formidle forskning. Noen forskningstemaer – og forskere – er som skapt for formidling. Slik som fjorårets vinner av den nasjonale finalen i Forsker Grand Prix: Han forsker på basehopping, og sto på scenen i en basehopperdrakt. Andre temaer er minst like viktige, men har ikke samme publikumsappell. Forskere kan bli bedre til å kommunisere, men noen temaer er så avgjort mindre spennende å høre om – til tross for at de har høy samfunnsnyttig verdi.

Den virkelige utfordringen er å formidle forskningsprosessen. Mens resultatene må ut for at vår verdensforståelse oppgraderes, bør selve forskningsprosessen formidles for å rekruttere nye forskere. Forskning er faktisk detektivarbeid. Ofte langsomt og tidvis langtekkelig, men spennende for alle nysgjerrige mennesker.

Arrangørene av Forsker Grand Prix er så utrolig fan av konkurransen. Da jeg prøvde å forklare hvorfor enkelte har motforestillinger, ble jeg møtt med hoderisting: Hvordan er det mulig å være skeptisk til å konkurrere i hvem som er best til å snakke om forskningen sin på fire minutter?

For mange forskere er det likevel ikke helt åpenbart at det er mulig å beholde den faglige integriteten og et minimum av personlig stolthet som deltaker i Forsker Grand Prix. De liker ikke tabloidiseringen som Forsker Grand Prix faktisk er.

Fullt så skeptisk er ikke jeg. De som trives i konseptet Forsker Grand Prix bør heies frem. Men det må være lov å si at det der er ikke for forskere flest.

Men det var gøy, altså, å stå på scenen foran en jublende forsamling. Dessuten var de andre deltakerne uvanlig trivelige folk. Juryen syntes jeg hadde fin kjole. Det var nok det nærmeste jeg kom å være popstjerne i dette livet. Marte Jürgensen, som vant Bergensfinalen i fjor, var definitivt den største stjernen av oss alle den kvelden.

 

Tags: , ,

Kommentarer