De ekstra følsomme tar hele verden inn over seg i perioder. De kan lett falle utenfor i vårt følelseskalde system, men de har kvaliteter som enhver arbeidsplass trenger, og som verden trenger.
FØLSOM STYRKE: En høysensitiv kan komme inn i et rom og kjenne at andre er sinte, skriver Trude Sletteland. arkivfoto: jan m. lillebø
Temaet er enormt, men forsømt: Høysensitive i Nav-systemet. Jeg tror det er veldig mange ekstra sensitive mennesker nettopp her, og at vi faktisk kunne hindret det. Vi snakker altfor lite om følelser i vårt samfunn. Følelser er undervurdert, og blir de ikke sett som en ressurs, blir de et problem.
Det sies at rundt 15–20 % av jordens befolkning er høysensitiv. I mitt virke som veileder for mennesker utenfor arbeidslivet, har jeg støtt på veldig mange. Det får meg til å tenke at; 1: mange høysensitive faller utenfor vårt normale, følelseskalde system og; 2: mange som faller utenfor, tåler så dårlig den situasjonen de er kommet i, at de havner utenfor for godt. Derfor må dette tas med i betraktning når man vurderer tiltak for å få folk ut av dropout- og Nav-statistikkene.
De er ikke unormale
Jeg synes det er vanskelig å bruke begreper som høysensitiv, fordi det gir inntrykk av at de er unormale. Følelser er tross alt helt normalt. Jeg tror også at det er gradsforskjeller, glidende overganger og altså at noen har perioder med større eller mindre grad av sensitivitet.
Når man går på en smell, blir man mer sensitiv
Uansett fører denne sensitiviteten tidvis til at en står overfor uoverstigelige bøyger, dersom den ikke blir tatt på alvor. De kan avhjelpes med god støtte over tid. Men det nytter ikke å overse dem.
Bøygene må behandles – som noe normalt. En av de første artiklene jeg leste om temaet, ble innledet med at høysensitivitet «ikke er en diagnose». Og det vil jeg ha gjort klart: Det er overhodet ingen diagnose, og ikke et sykdomstegn i det hele tatt. Men behandler man det som en sykdom, kan det lett bli til det.
Fintfølende og mottakelige
Jeg velger å behandle høysensitivitet som en berikelse og styrke, som til tider kan være litt slitsom å bære. Og siden temaet er lite forsket på, velger jeg å se det ut fra mine egne øyne, og med min egen definisjon. Jeg opplever at det letter min jobb å ha denne knaggen, denne forklaringsmodellen – selv om jeg ikke er særlig opptatt av diagnoser og båssetting.
Ellinor Solvang forklarer høysensitiv slik i artikkelen «Høysensitiv?» i mat&helse.no nr. 2/2012: «Å være høysensitiv betyr at nervesystemet er mer fintfølende og mottakelig for sanseinntrykk, stemninger og stimuli enn hos de fleste andre mennesker. Høysensitive mennesker er selvsagt ikke en ensartet gruppe. Det er store forskjeller på hvilke mønstre og forsvarsmekanismer den enkelte har utviklet for å beskytte sin sensitivitet.»
De er ikke syke
Altså er dette en stor sekk, som dekker mange ulike mennesketyper (hvis noe sånt finnes), men fellestrekket er at de opplever sanseinntrykk sterkere, og de styrer ens liv i større grad. Man blir gjerne lettere både oppstemt og nedstemt, kan ha lettere for å få seg en psykisk knekk, eller bli handlingslammet.
Men de er ikke dermed syke. De trenger bare redskaper til å håndtere det. Det er dette som mangler i dagens samfunn. Enten er du frisk, eller så er du syk. Er du frisk, kan du jobbe, er du syk, slipper du å jobbe. Det som bekymrer meg, er at vi i denne gruppen finner mennesker som ikke klarer å håndtere arbeidslivet uten redskaper for å håndtere følelsene, eller sansene. De er ikke er syke, de er friske, men trenger hjelp til å forstå hva som skal til for å klare å være i en jobb.
Arbeidslinjen gjør folk syke
Politikerne kan tro så mye de bare vil på at arbeidslinjen skal tvinge folk ut i jobb når de ikke er syke. Faktum er at de da gjør mange mennesker syke i stedet.
Derfor synes jeg det er viktig å diskutere dette høyt. Jeg tror ikke vi løser alle trygdekø-problemer på denne måten, men i mine øyne gjøres ingenting på dette feltet nå, og det er en vanvittig sløsing med menneskelige ressurser.
Svimlende svar
På Impulssenteret har jeg hatt utallige samtaler med svært ulike mennesker som har ressurser de ikke får brukt fordi noe står i veien. Jeg opplever tidvis at jeg er første person som noensinne har spurt dem direkte om følelsene deres, og har opplevd å få så åpne og ærlige svar at jeg nesten blir svimmel. Voksne mannfolk som forteller om ting de ikke tør å gjøre, om hvorfor de ikke tør, om hvordan de opplever å bli nedvurdert og ikke hørt på i systemet, og jeg ser mange utbrente mennesker.
Utbrent, ikke fordi de har for mye å gjøre, men fordi de ikke får gjort det de selv og andre forventer av dem. Akkurat slik som i arbeidslivet. Når man ikke mestrer, blir man utbrent. Når man går på en smell, blir man mer sensitiv. Dermed har vi enda flere høysensitive i slike risikosituasjoner som arbeidsledighet faktisk er. Folk som har opplevd vanskelige ting i livet sitt, er ofte mer sensitive enn andre.
En styrke å føle
Jeg er overbevist om at det absolutt er mulig å gi disse menneskene redskaper til å takle livene sine bedre. Det er jo mange høysensitive som kan det, men det er altså mange som bare ser ulempene med å være så sensitiv. Fordi det ikke blir gjenkjent som den ressursen det faktisk er, men bare som en svakhet.
Sannheten er at det er både en styrke og en utfordring, og bare ved å gjenkjenne dette kan man bruke det som en styrke. Så lenge sensitivitet føles som et problem, står man i fare for å bli syk av det, og sjansen for da å komme tilbake i jobb, reduseres.
Oppfatter stemninger
Høysensitive mennesker er mer vâre og intuitive, legger merke til og oppfatter stemninger og energier som andre ikke registrerer. Siden andre ikke oppfatter dette på samme måten, oppfattes de lett som alternative, eller blir avfeid med at det ikke er viktig.
Men det er kjempeviktig, for det gjør noe med hvordan de forholder seg til verden, og hvordan de reagerer på den. En høysensitiv kan komme inn i et rom og kjenne at andre er sinte, og ikke makte å være i rommet. Når det gjelder arbeidsledige, kan en person som blir tvunget inn i en praksisplass hvor han ikke blir behandlet som likeverdig, bli reelt syk av å utsettes for dette hver dag. Dette er helt vanlig, for man tar ikke hensyn til at noen mennesker ikke kan tåle det. Det er ikke verdig å behandle folk sånn, men noen tåler det altså dårligere enn andre.
Er ofte kreative
Høysensitive har også ofte kreative eller kunstneriske evner. Musikk, bildekunst, teater, dans er følelser. Det er språk som ofte fungerer bedre enn ord. Sensitive mennesker har ofte enda større glede av kunst enn de som ikke er det. Høysensitive har derfor ofte behov for å jobbe innen kreative yrker, men disse jobbene er det dessverre ikke mange av.
Derfor må de kanskje finne anvendelse for disse evnene utenfor arbeidslivet, men ikke desto mindre er de viktige for det å kunne være i jobb. De som skal hjelpe høysensitive mennesker ut i jobb, bør også se på hvilke behov man utenom jobben, som kan gjøre en bedre rustet til jobben man har. Dette er noe av bakgrunnen for at Impulssenteteret har et kreativt bakteppe. Jeg vet at det betyr noe at man er i vakre omgivelser, og at rommet inspirerer til kvalitet. Og jeg vet det bedre nå enn før jeg prøvde det ut.
Hjertemennesker
Det å være høysensitiv er ikke noe hokus pokus. Det er ikke sykt, det er ikke unormalt, det er ikke alternativt. Det er til og med forholdsvis vanlig. Og ikke minst er det positivt. Det er på tide vi begynner å se etter positive sider snarere enn noe å klage på. Ellinor Solvang sier i sin artikkel:
«Kjennetegn for den høysensitive er blant annet evnen til å lytte, empati, ytterst samvittighetsfull og lojal, intuitiv, kreativ, kvalitetsbevisst, god på samhandling og evne til å skape skjønnhet og gode stemninger rundt seg. Høysensitive mennesker er fintfølende, intuitive hjertemennesker som er svært til stede i følelsene sine. Verdier som nestekjærlighet og rettferdighet står sentralt. Høysensitive mennesker har ofte prinsipper som er felles for de fleste religioner, som for eksempel ydmykhet, medfølelse og takknemlighet.»
Verden trenger dem
Det er slitsomt å være sånn, fordi man tar hele verden inn over seg i perioder. Men det er kvaliteter som enhver arbeidsplass trenger, som verden trenger. Mitt høyeste ønske er å få løfte frem disse egenskapene hos dem som besitter dem og feilaktig tror at det er negativt, peke på dem og få dem til å se at det er fint og flott. Alle som jobber med mennesker bør kunne noe om dette, og behandle dem deretter. Jeg mener at det er en alvorlig ressursmisbruk å presse slike mennesker inn i en mal de ikke fikser.
Bevissthet rundt dette temaet vil kunne bidra til et mer inkluderende samfunn. Derfor er det på tide det får en plass i den offentlige debatten, som altfor ofte går ut fra at alle som faller utenfor er late. Det er ofte fryktelig langt fra sannheten, og er til mer skade enn nytte.