Ett steg videre

Du fornærmer av og til meg, og jeg deg. Vi må leve med det.

Igjen er mange muslimer – også i Europa – i opprør mot en meningsytring, denne gangen en banal film laget i USA av koptiske kristne med egyptisk bakgrunn. Ambassader raseres, «Vesten» forbannes.
Dermed er vi igjen i sving med den kanskje viktigste debatten i vår tid: Hvordan forsvarer vi grunnleggende liberale friheter mot gruppers ønske om – krav på? – ikke å bli fornærmet? Eller mer direkte: Må vi godta at ytringsfriheten reduseres fordi en del muslimer ikke liker å bli til gjenstand for den?

Under her ligger et spekter av spørsmål, men for meg er kjernen enkel: Muslimer må leve med kritikk og fornærmelser på samme måte som f.eks. kristne, liberalere, jøder og kommunister gjør det.
Som liberaler er jeg for ytringsfriheten, og dermed også religionsfriheten. Forutsetningen er at religiøse ikke bruker sin frihet til å begrense min.

Jeg godtar at andre underordner seg metafysiske makter jeg ikke tror på. Jeg godtar at de f.eks. mener at kvinner må undertrykkes, at jeg ikke bør få leve (åpent) som homofil, og eventuelt også at de arbeider for å få elementer av sin religion inn som prinsipper for staten. Da må de også godta at jeg – og andre – arbeider mot slik undertrykkelse i praksis, samt at vi gir uttrykk for vår motstand, vår frykt eller vår forakt slik vi ønsker.
I klartekst: Religiøse fornærmer meg, og det er greit, men da må jeg få lov til å fornærme religiøse.

Man lager altså lover som stimulerer til uro og vold

Når kristendommen i dag stort sett er tolerabel på våre kanter av verden, men ikke i for eksempel Uganda, skyldes det at kristne her aksepterer denne handelen.
For 30 år siden fikk norske kristne forbudt Monty Pythons «Life of Brian» som blasfemisk. Ingen seriøse kristne aktører ville forhåpentlig ha prøvd det samme i dag. Det er ingen grunn til å gi islam privilegier kristendommen ikke har.

Derfor støtter jeg også det franske satiriske magasinet Charlie Hebdo som reagerer på tumultene med å trykke nye karikaturer av Muhammed. Her er det ingenting å gi. Også de muslimene som ikke gjør det for lengst, må akseptere ytringsfriheten som grunnleggende. Det er den samme friheten de selv nyter godt av.
Det er dette jeg mener når saken settes på spissen, og der står den dessverre ofte.

Når saken ikke står på spissen, kan jeg være med på å diskutere også andre sider. Selv om ytringsfriheten etter mitt syn er helt avgjørende i et demokratisk samfunn, er den ikke det eneste viktige. Et annet hensyn er behovet for sosial harmoni, at folk føler seg respektert og inkludert.
Jeremy Waldron, professor i sosial og politisk teori ved Universitetet i Oxford, er blant dem som taler for at dette hensynet krever begrensninger i ytringsfriheten også ut over dem som avskjærer f.eks. oppfordringer til vold og ren rasisme rettet mot enkeltmennesker. Waldron deltok i høst på en konferanse i Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Stiftelsen Fritt Ord og New York Review of Books.

Jeremy Waldron argumenterte med at vi har for lett for å avskrive usaklige, generaliserende utbrudd mot for eksempel muslimer som noe meningsytrerne sier bare for å «slippe ut damp». Ofte er hensikten også å degradere målgruppen. Og selv om hver ytring i seg selv ikke er farlig, kan den akkumulerte effekten være det. Altså: Hvis mange over tid uttrykker seg usaklig og generelt om at «muslimene er slik og slik», skapes en ødeleggende effekt.
Waldron mener det viktige er å hegne om borgeres sosiale anseelse og verdighet. Borgere har derimot ikke krav på å få sine følelser vernet. De må tåle å bli fornærmet.

Her kom han med en interessant grenseoppgang om karikaturstriden i 2006: Han mente at det ikke var galt av Jyllands-Posten å publisere Muhammed-tegningene som skapte opptøyer den gangen, men at den «verbale konteksten» brakte situasjonen «i nærheten av» å uttrykke generell ringeakt mot muslimer. Slik jeg forsto ham: Debatten tenderte mot å gjøre alle muslimer ansvarlige for de voldsomme reaksjonene fra noen.
Slikt er vel verdt å tenke over og diskutere for alle som deltar i eller redigerer debatter, men ikke uventet ble Jeremy Waldron uklar da han nærmet seg spørsmålet om hva samfunnet som sådan kan gjøre.

Størst blir problemet på lovgivernivå. Lover skal ikke regulere mer enn nødvendig, spesielt ikke hvis grunnleggende friheter begrenses, så hva kan man forby? Moderne «hate speech»-lover begrunnes – som den norske straffelovens paragraf 135a – med hensyn til offentlig orden.
I det ligger, som forfatter og professor Frederik Stjernfelt ved Aarhus universitet poengterte på en konferanse i København i forrige uke, at de som reagerer på en ytring nettopp må lage spetakkel for at loven skal kunne brukes. Man lager altså lover som stimulerer til uro og vold.

Dette speiler sakene vi snakker om. Muhammed-karikaturene førte først til moderate reaksjoner, men ble senere utnyttet av politiske krefter. Det samme gjelder de siste dagenes bråk rundt Muhammed-filmen som ble lagt på Youtube alt i juli. Blant alle fordelene muslimer vil ha av å slutte å la seg krenke av ytringer, finnes også friheten til ikke lenger å bli utnyttet av ekstremister.

Artikkelforfatteren er medlem av styret i Stiftelsen Fritt Ord.

Kommentarer