RAFTOPRISVINNER 2012: Nnimmo Bassey, leder av organisasjonen Friends of the Earth International.
Det er sjelden en prisvinner er så direkte i sin kritikk av landet der prisen kommer fra.
Årets Raftopris-utdeling kan kalles dristig, men er først og fremst et godt valg.
Dristig, fordi den åpenbart kan tolkes som kritikk av den norske dobbeltrollen som olje- og gassprodusent og samtidig som pådriver i internasjonal klimapolitikk.
Et godt valg, fordi den anerkjenner at global energiproduksjon er en industri med en enorm skyggeside, der menneskerettigheter blir krenket i stor skala. Nnimmo Bassey er en svært tydelig og reflektert kritiker av den vestlige verdens uendelige tørst etter fossile ressurser, og av konsekvensene den får i sårbare områder.
Kollega Atle Andersson er en av de få norske journalistene som har intervjuet Bassey om Norges rolle. Bassey legger ikke fingrene mellom. Han hudfletter olje- og energiminister Ola Borten Moe for uttalelsene om at norsk olje- og gasspolitikk ikke skal være styrt av klimahensyn.
”Land som Norge kan ikke opptre med én stemme internasjonalt, og samtidig fortsette sin klimafiendtlige politikk i eget land”, sier han, og setter dermed fingeren i Norges ømmeste verkebyll i internasjonal miljøpolitikk.
Bassey mener også at Norge ikke kan ha en lederrolle i kampen mot global oppvarming, så lenge de nasjonale utslippene fortsetter å øke og utvinningen av olje og gass blir intensivert. Det er kraftfull tale, fra mannen som leder verdens største miljønettverk, Friends of the Earth International (FOEI).
Prisen vil helt sikkert bli notert, diskutert og krisehåndtert både i Olje- og energidepartementet og i Miljøverdepartementet. Og ikke minst hos Statoil, som av Bassey får det glatte lag for utvinningen av oljesand i Canada.
Oljebransjen har ingen vakker cv i menneskerettighetsspørsmål
Raftostiftelsen har helt siden Aung San Suu Kyi fikk prisen i 1990, skaffet seg et ry som en seriøs, engasjert og viljesterk markering, som skal få verdenssamfunnet til å oppdage gjemte eller skjulte overgrep og undertrykkelse.
Det betyr at energimakten Norge ikke kan liste seg på tå forbi årets Rafto-pris. Bassey er både innflytelsesrik og tydelig, og vil nok benytte anledningen godt, når han kommer til Bergen for å motta prisen sin.
Men Basseys pris handler selfvfølgelig ikke primært om norsk dobbeltmoral eller Borten Moe. Den handler om å gi anerkjennelse til en organisasjon som har arbeidet for miljø og menneskerettigheter over lang tid, i skyggen av storpolitikk og enorme kapitalinteresser.
Det er et tragisk faktum at noen av verdens største oljeressurser ligger under bakken i noen av verdens mest undertrykkende diktaturer, som Saudi-Arabia, Angola og Azerbadjan. Og historisk sett har vi i Vesten vært ualminnelig villige til å lukke øyne for kriminelle brudd på menneskerettighetene, for å få smertefri tilgang til olje.
Norge er ikke noe unntak her heller. Statoil er inne både i Azerbadjan og Angola. Jeg glemmer aldri dokumentarfilmen ”Skitne penger” fra 2002, som jeg så for noen år siden. Den dokumenterte at Statoil betalte 700 millioner kroner for å delta i oljeleting utenfor Angolas kyst.
Ingen vet hvor pengene havnet, men det er i alle fall sikkert at de aldri ble brukt til samfunnsnyttige formål for det angolanske folket.
Denne bruken av midler fra et statlig eid oljeselskap har aldri fått fyr på debatten her hjemme. Man kan bare spekulere på årsaken til tausheten. Og Angola er fremdeles et land tynget av fattigdom og korrupsjon.
Oljebransjen har ingen vakker cv i menneskerettighetsspørsmål. I Norge er den i det minste underlagt sterk statlig kontroll og regulering. Men i andre land, for eksempel i Basseys hjemland Nigeria, er oljeselskapenes fremferd noen ganger svært brutal. FOEIs arbeid er ikke helt risikofritt.
Derfor er Rafto-prisen viktig, fordi det i anerkjennelsen også ligger en del beskyttelse, for en mann og en organisasjon som for lengst har gjort seg fortjent til påskjønnelsen.