FORFATTER SALMAN RUSHDIE: Ble dødsdømt av presteregimet i Iran for boken «Sataniske vers». Nå har han skrevet om tiden med fatwaen.
Motstanderne mot «Sataniske vers» tapte kampen, men vant krigen, skriver Kenan Malik.
Salman Rushdies lovprisede nye selvbiografi «Joseph Anton» blir utgitt samtidig med at verden opplever en ny kontrovers rundt islamske krenkelser. Den ekstraordinære volden som slipper løs i den muslimske delen av verden etter filmen «The Innocence of Moslems» skaper igjen uro og usikkerhet.
Rushdie var selv i sentrum av den mest beryktede konfrontasjonen om forbudte bilder av profeten Muhammed. Da «Sataniske vers» ble utgitt i 1988, førte det til en verdensomspennende kampanje mot den påståtte blasfemien i boken. Den kulminerte med ayatollah Khomeinis fatwa den 14. februar 1989, som dømte Rushdie til døden – og tvang ham på flukt i et helt tiår.
«Joseph Anton» er Rushdies fortelling om fatwaen og årene som fulgte. Tittelen kommer fra navnet Rushdie tok da han lå i dekning, et navn sammensatt av hans to favorittforfattere; Joseph Conrad og Anton Tsjekov.
Hva forteller Rushdie-saken oss om den pågående konflikten rundt filmen «Innocence of Moslems»? Hele saken er innhyllet i en rekke myter som har tildekket dens egentlige betydning.
Den første er at konfrontasjonen rundt «Sataniske vers» først og fremst gjorde Rushdie-saken til en religiøs konflikt. Det var den ikke. Den var først og fremst en politisk batalje.
Romanen ble et våpen islamistene kunne fekte med i krigen med hverandre, med sekularister og med Vesten. Den ble spesielt satt på spissen mellom Saudi-Arabia og Iran, i kampen om overmakt i den islamske verden.
Saudi-Arabia hadde startet det hele, ved å finansiere hele kampanjen mot romanen. Fatwaen var et forsøk fra iransk side på å ta tilbake hele initiativet i striden.
Kampanjen mot «Sataniske vers» var ikke et edelt forsøk på å forsvare muslimenes verdighet, og heller ikke en teologisk kamp for å beskytte religiøse verdier. Det var en del av en nedrig kamp for å fremme spesielle sekteriske interesser.
Responsen på hver eneste lignende konflikt siden den gang har vist at motstanderne mot «Sataniske vers» tapte kampen, men at de har vunnet krigen
Den andre myten er at de fleste muslimer ble krenket av romanen. Det ble de ikke.
Helt til fatwaen kom, var vanlige muslimer uinteressert i kampanjen mot «Sataniske vers». Da Saudi-Arabia forsøkte å få romanen bannlyst i muslimske land mot slutten av 1988, var responsen lunken – til og med fra Iran. Det var den omtalte fatwaen, som ble utstedt av politiske årsaker, som forsterket kontroversen og konfrontasjonene.
Den største myten rundt Rushdie-saken er troen på at den beste måten å unngå slike konflikter på, er å begrense spillerommet for hva mennesker kan si til eller om hverandre.
I tiden etter Rushdie-konflikten har det å unngå kulturelle krenkelser blitt ansett som viktigere enn ytringsfriheten. Både intellektuelle og politikere sympatiserte med det muslimske raseriet, og Rushdie selv hadde ansvaret for sin egen skjebne.
I tiden etter Rushdie-bråket ble det akseptert at det var moralsk uriktig å krenke andre kulturer, og at i et mangfoldig samfunn måtte ytringer nødvendigvis være mindre frie.
Alle disse mytene blir reprodusert i den pågående debatten om «The Innocence of Moslems»: Troen på at volden blir drevet av religiøst krenkede, at alle muslimer er rasende, og at muslimsk raseri er nok en god grunn for nye restriksjoner i ytringsfriheten.
Det er riktig at «The Innocence of Moslems» er en latterlig enkel og fordomsfull parodi på islam. Men ideen om at denne obskure filmen som svært få har sett, er kilden til verdensomspennende vold, er like latterlig.
Akkurat som i Rushdie-saken, ser vi nå en politisk konflikt forkledd i religiøst antrekk. I Libya, Egypt og i andre land, blir krisen dyrket av fanatiske islamister i et forsøk på å overta det politiske initiativet. Spesielt som en motvekt mot moderate islamistiske elementer, i en periode med omveltning og uro forårsaket av den arabiske våren og demokratiets oppvåkning.
Mens de fanatiske islamistene maktet å mobilisere tusenvis i voldelige protester, er det svært lite som tyder på at den muslimske majoriteten i Egypt, Libya og Pakistan støttet dem.
Likevel har oppfatningen om at muslimene er så krenket, ført til støtte for et krav om at slike fornærmende kulturuttrykk bør bli ulovlige, og at regissøren må arresteres.
Da Rushdie-saken var på sitt mest intense, spottet den muslimske filosofen Shabbir Akhtar, som var talsmann for anti-Rushdie-kampanjen, de vestlige liberalerens logiske brister.
«Sårbarhet er aldri et bevis på styrke», skrev han. Jo mer du gir etter for dem som vil sensurere, jo mer vil de ønske å sensurere.
Det ser ut som om ingenting nytt er lært siden Rushdie-saken.
Om kampen rundt «Sataniske vers» har endt med «seier eller nederlag, er vanskelig å si», skriver Rushdie på slutten av «Joseph Anton».
Rushdie overlevde fatwaen, og «Sataniske vers» blir fremdeles utgitt.
Likevel har et «fryktens klima» utviklet seg, noe som gjør det vanskeligere å publisere bøker som hans, eller til og med til at de ikke blir skrevet.
Responsen på hver eneste lignende konflikt siden den gang har vist at motstanderne mot «Sataniske vers» tapte kampen, men at de har vunnet krigen.