ILLUSTRASJON: MARVIN
Landbruksinteressene skal ta fra meg roquefortosten. Nå er det personlig. Nå er det krig.
Tenk deg at staten bestemte hvilke sko vi skulle gå med, biler vi fikk kjøre, øltyper vi kunne drikke eller musikk vi fikk lytte til. Vi ville sett det som et alvorlig angrep på vår personlige frihet og bygget barrikader i gatene.
Hvorfor aksepterer vi da at staten bestemmer hva vi kan putte i munnen?
I regjeringen sitter en gruppering som tross navnet, ikke er et politisk parti, men en ren interesseorganisasjon for én yrkesgruppe, altså bondenæringen.
Senterpartiet har nå fått gjennomslag for en kraftig økning av toll på importerte matvarer. Det betyr at mye av maten du liker, vil forsvinne fra butikkhyllene. I min nærbutikk koster roquefortost allerede 400 kroner kiloen. Nå skal tollen bli 277 prosent slik at prisen blir 700-800 kroner kiloen. Etterspørselen vil synke dramatisk, slik at butikken sannsynligvis slutter å føre denne og andre importerte matvarer.
Hvilken norsk ost konkurrerer med roquefort? Ingen, åpenbart. Regjeringen lar landbruksinteressene gå foran vår livskvalitet og velvære.
Det gjør meg sur, hele veien til butikken. Der kjøper jeg for øvrig flere norske landbruksprodukter med glede, men ut fra de samme kriteriene jeg kjøper annen mat: At den er god eller sunn eller begge deler.
På den franske landsbygden møter man bønder som er umulige å stanse når de begynner å snakke om det de lager. De oser av yrkesstolthet og ser seg selv som håndverkere, ja kanskje til og med som kunstnere. Kvalitet, variasjon og lokale tradisjoner er i fokus.
Jeg har personlig aldri hørt noen innen norsk bondenæring snakke om sine produkter på en lignende måte. Det lengste de strekker seg er å omtale maten som «ren og trygg» – fordi den er norsk.
De spiller på fremmedfrykt. Hva er den franske eller italienske maten? Skitten og farlig? I dag har også vi nordmenn for lengst oppdaget at dette er tullingsnakk.
Rett skal være rett: De siste årene har enkelte norske aktører skapt merkevarer av høy kvalitet. Men resten av landbruksbransjen har ingen tro på at kundene vil velge norske produkter av egen fri vilje. Istedenfor å ta konkurransen, vil de fjerne den.
Norske bønder er verdens mest subsidierte, ifølge en OECD-rapport fra i år. Norge er det eneste landet i verden der regjeringen forhandler med produsentene om hva matvarer skal koste.
Selv Per Olaf Lundteigen betegnet dette systemet som «galskap» i et intervju med VG i mai. Han og andre Sp-topper innen politikken mottar millioner i direkte subsidier.
Det samme gjelder en norsk milliardær, skipsreder, kunstsamler, og hobbygårdbruker som Hans Rasmus Astrup. I telefonkatalogen på nett står forresten Aps parlamentariske leder Helga Pedersen oppført som «et firma i Tana innen sauehold». Pedersen har noen sauer traskende i hjembygden. Derfor fikk hun i fjor 224.000 kroner i pengegave fra staten.
Slik tenker naturligvis ikke bøndene. De mener pengene fra fellesskapet tilhører dem
Til tross for voldsomme rasjonaliseringer innen landbruket, krever bøndene alltid mer. I år ble de tilbudt 13 milliarder, 285.000 kroner pr. årsverk.
Legg merke til at dette er direkte subsidier, og at støtten blir langt høyere om man tar med tollmurer og monopolismen. Bøndene mottok tilbudet på 13.000 i gjennomsnittlig lønnsøkning som en grov fornærmelse. De ville ha 50.000 og brøt forhandlingene, som i realiteten foregikk slik:
Staten: Vi vil gi dere en gave på 13 milliarder kroner.
Bondeorganisasjonene: Det er det frekkeste! Gaven skal være på 15,5 milliarder eller så forlater vi lokalet.
Slik tenker naturligvis ikke bøndene. De mener pengene fra fellesskapet tilhører dem.
Bønder er private næringsdrivende og krever som et minimum en «industriarbeiderlønn» fra staten. De få industriarbeiderne vi har her i landet er spesialarbeidere innen det private næringsliv.
Hvorfor bønder automatisk skal ha samme beløp utbetalt av staten, tror jeg ikke engang de selv kan svare på.
Hvorfor får galskapen fortsette? Det dreier seg ikke om «selvforsyning», «matvaresikkerhet» eller andre utgåtte metaforer fra den kalde krigen.
Om Russland skulle invadere oss, eller en annen katastrofe skulle få verdenshandelen til å bryte sammen, greier vi vel tidsnok å plante noen grønnsaker.
Vi trenger dem mest fordi de ser pene ut på tallerkenen ved siden av fisken. Norge er en av verdens fremste fiskerinasjoner. I fjor eksporterte vi sjømat for 53 milliarder, og næringen mottar ingen subsidier.
Her har vi ekstreme naturlige fortrinn. Forutsetningene for å dyrke tomater er langt dårligere. Resultatet blir derfor både smakløst og miljøfiendtlig. Dessuten er politikken ekstremt usolidarisk med fattige land som vi kunne kjøpt kjøtt og grønnsaker fra.
Verden vil ha fisken vår. Landbruket eksporterer på den annen side absolutt ingen ting.
Jo da, jeg vet. Jarlsbergost. Den koster 90 kroner kiloet å lage i Norge, og eksporteres for 35-40 kroner-altså med et tap på minst 50 kroner kiloet.
Halvmonopolisten Tine leker butikk. Derfor har direktøren Hanne Refsholt nettopp avsluttet ett års ferie med full lønn, som er 2.154.183 kroner.
Hun har brukt tiden til «påfyll» (turer i skog og mark, pleie av familie og venner og litt studier etter eget ønske). Den som kan diktere prisen på konkurrentenes produkter, bestemme importmengder og generere smørkriser (!), lever naturligvis herrens glade dager.
Ved å heve tollmuren rundt norsk landbruk, risikerer regjeringen at norsk fiskeeksport ilegges straffetoll av EU.
Kan noen forklare meg logikken?
Spørsmålet er ironisk ment. Den finnes ikke.