Kan politisk engasjement kjøpes?

Høyere lønn kan gi flere gode politikere, men også gjøre det vanskeligere å få de dårlige ut.

Noen ganger kan man lure. I Klassekampen nylig (20/9) klaget Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry (SV) sin nød:

Å være representant er ”umenneskelig”, mener han. ”I tillegg til at du skal bruke helgene på partiarbeid og helst være på Stortinget døgnet rundt, har det oppstått en slags forventning om at en politiker skal kjenne alle saker ned til minste detalj. Det kan vi selvfølgelig ikke, vi er ikke supermennesker”, sa Chaudhry.

Jeg har en fjern fortid som ansatt i SVs gruppe på Stortinget. Da jeg kom dit, 1988, hadde SV seks representanter og fire ansatte sekretærer.

Partiet stilte krav den gangen også, det samme gjorde mediene. En viktig forskjell var at vi ikke hadde verken mobiltelefoner eller internett, noe som gjorde det meste mer tungvint enn det er i dag.

I dag hjelpes SVs 11 representanter av 16–17 årsverk bare i partiets sekretariat på Stortinget. Også partiorganisasjonen er større nå. I tillegg har SV mange i regjeringsapparatet.

Rett skal være rett, som regjeringsparti har SV større mediepress nå. Men alt i alt må Akhtar Chaudhry ha et slaraffenliv sammenlignet med representanter i før i tiden. Han har jo også presidentskapets sekretariat å støtte seg til.

Chaudhrys utspill kom som del av en diskusjon om politikerlønn, utløst av Fremskrittspartiets stjerne Ketil Solvik-Olsen. Han oppga lønnen – om lag 780.000 pr. år – som en av grunnene til at han sa nei til gjenvalg.

Hvis lønnen var utslagsgivende, og dyktige Solvik-Olsen erstattes av en backbencher, har lønnsnivået utvilsomt bidratt til å svekke Stortingets kvalitet.

Men Ketil Solvik-Olsen oppga at andre grunner også var viktige. En av dem er at han kjedet seg på Stortinget. Forståelig nok, for Stortinget er et kjedelig sted når regjeringen har rent flertall. Det har vært situasjonen i hele Solvik-Olsens tid.

Men om et år er situasjonen trolig annerledes. Var ikke utsiktene til å være med på å forandre landet fristende nok? Han er bare 40, og har kun sittet i to perioder.

Tilfellene Akhtar Chaudhry og Ketil Solvik-Olsen kan reise flere spørsmål, men ett av dem er: Vil vi øke lønnen på Stortinget – Chaudhry har, for ordens skyld, ikke klaget på den – for å beholde folk som blir stresset av ordinær arbeidsbelastning i politikken (Chaudhry) eller folk som har et nokså begrenset politisk engasjement (Solvik-Olsen)?

Jeg er enig i at 780.000 kroner ikke er mye. Statsrådene tjener heller ikke veldig mye mer, men nok til at Ketil Solvik-Olsen kan nedlate seg til å ta en tørn, leser jeg.

Trolig er det et problem at politikken ikke er økonomisk attraktiv for høytlønte. Hvis man tjener for eksempel to millioner, skal man ha et glødende engasjement for å frivillig gå ned til én, eller til 780.000.

Her mister politikken potensielt bra folk: Ledere i næringsliv og organisasjoner, leger, advokater, dommere og piloter.

Internasjonalt er høy politikerlønn ofte begrunnet med at man vil redusere faren for korrupsjon: En som tjener mye, behøver ikke å ta imot bestikkelser. Det problemet får vi håpe vi ikke har i Norge.

Derimot har vi en strøm av politikere over til rådgivningsbransjen: De tjener mer på å selge sin politiske kunnskap enn på å bruke den selv. Dette er kanskje det beste argumentet for å heve lønnen, men igjen: Bør ikke politikere primært drives av politisk engasjement?

Et annet hensyn er også viktig: Velgere skal helst representeres av likemenn. Hvordan er situasjonen i Norge?
Størst er forskjellen i utdannelsesnivå. 30 prosent av den voksne befolkningen har fullført høyere utdannelse, ifølge SSBs tall for 2011. Andelen blant stortingsrepresentanter er nær dobbelt så høy, ifølge Stortingets statistikk.

Yrker er verre å sammenligne fordi Stortingets kategorier er andre enn de som brukes i vanlig statistikk, men Fafo har hjulpet BT med en ekstrakjøring av SSBs arbeidskraftundersøkelse. Den største forskjellen er at ingen representerer de 20 prosentene som lever på trygd.

Ansatte i privat sektor er underrepresentert: 28 prosent mot 37 i hele folket, men det oppveies delvis av at Stortinget har forholdsvis flere selvstendig næringsdrivende. Ansatte i offentlig sektor er litt overrepresenterte på Stortinget, 26 mot 23 prosent.

23 prosent av representantene kommer fra jobber i partier og organisasjoner, der det er få av «folk flest».

Et visst elitepreg har Stortinget altså, men det skjærer en ikke i øynene. Lider forsamlingen – og politikkens kvalitet – av for få av typen Jonas Gahr Støre?

Ikke umulig, men mange av de store politikerne i fortid kom ikke fra høytlønnsyrker, tvert imot – Einar Gerhardsen og Hanna Kvanmo er gode eksempler.

Noen unntak finnes det i statsministerrekken. Juristene John Lyng og Jan P. Syse, lege Gro Harlem Brundtland og økonom Kåre Willoch ville nok ha havnet på grønnere gress om de holdt seg utenfor politikken. De ble i styre og stell på grunn av samfunnsengasjementet.

Men det skal sies, dette var før First House.

Kommentarer

  • http://twitter.com/ronnyhugo Ronny Warelius

    Ja, man kan kjøpe politisk engasjement. Bare å gi 1 dollar til en amerikansk politiker og se han/hun presse gjennom en lov som gir deg 22 dollar tilbake. Heldigivs har vi ikke så mye av slikt her i Norge fordi politiker ikke er en topp-lønnet jobb i forhold til der alle andre penge-opptatte går for å tjene mest mulig (Statoil o.l).