I dagens Norge finnes en enkel vei til rikdom. Bli med i dypstatens nettverk av ledere.
Mens jeg hørte på radio onsdag, begynte jeg å tenke på hva mine oldeforeldre ville sagt om de plutselig sto opp fra de døde.
I starten ville de vært temmelig desorienterte. En kroneis koster ikke lenger én krone. Trygve Bratteli og Odvar Nordli er borte, og erstattet av Jens Stoltenberg og Helga Pedersen.
De ville ikke skjønt konseptet bak Internett, og nektet å innse at mobiltelefonen representerer et fremskritt. Noen få steder ville de følt seg trygge, for eksempel på Nordlandsbanen, for der ingenting har endret seg på femti år.
Nyhetsbildet ville sjokkert våre oldeforeldre på en dypere måte enn de teknologiske endringene.
Entra-saken? Et statlig aksjeselskap som eier over hundre av landets mest lukrative eiendommer? Der Rune Olsø, en tidligere kommunaldirektør fra Trondheim, blir direktør etter et styrekupp av Ketil Fjerdingen?
Når Olsø, som leder for Trondheim Ap gjorde det mulig for Fjerdingen å bygge storhotellet Rica Nidelven på Trondheims beste tomt, og de to er nære venner?
At Olsø, som også er bestekompis med Trond Giske, skal ha en årslønn på 4,1 millioner kroner, som dessuten er en million mindre enn forgjengeren?
På den tiden min oldefar døde, kom man i avisen om man vant 100.000 kroner i tipping. Selv i dag kommer man i avisen om man vinner to millioner i lotto.
Men i dagens Norge finnes det en langt enklere vei til rikdom. Blir man en del av dypstatens nettverk av ledere, konsulenter og styremedlemmer, er man sikret millioninntekter resten av livet. Mange offentlig ansatte ledere får inn over 200.000 inn på lønnskontoen hver eneste måned.
Den nye lederklassen kan aldri tape. Siden de tjener enormt mye i jobben, skal de også ha enormt mye for å forlate den. Gevinsten kommer i form av enorme sluttvederlag og pensjonsavtaler.
NRK-sjefen Hans Tore Bjerkaas, vil for eksempel motta 12,3 millioner i pensjon før han blir 78 år, ifølge Dagbladet tirsdag. Operasjef Tom Remlov får to års etterlønn når han slutter, det vil si nesten tre millioner kroner, uansett om han tar andre oppdrag eller ikke.
Politidirektør Øystein Mæland forlot frivillig sin stilling, etter at justisminister Grete Faremo såret hans ego. Da var bare å ringe advokatene, og kreve en lottogevinst i kompensasjon.
Som ”rådgiver” får han beholde direktørlønnen i ett år. I tillegg får han 350.000 for å studere i tre måneder, pluss en fallskjerm på 713.000 når han endelig forlater Justisdepartementet mot slutten av neste år.
Våre offentlige ledere fortjener ikke lottolønninger
Mæland var knapt innom jobben som politidirektør, men rakk å presentere en intern hvitvaskingsrapport angående 22. juli.
Nå kan han forlate jobben med et par millioner kroner i lommen. Som etablert statlig leder, og forlover for statsminister Stoltenberg, vil han antagelig gå rett over i en ny statlig toppjobb.
For der solidaritet for 40 år siden var et fenomen som tilhørte arbeiderklassen, er det i dag mest synlig blant de nye elitene, i pervertert form. De beskytter sine privilegier og nettverk med stor iherdighet. Det er på tide at vi andre innser at dette ikke er noen ”ukultur”, men selve kulturen.
Unner vi dem ikke disse pengene? Er vi smålige og misunnelige?
Det kan du banne på at vi er. Våre offentlige ledere fortjener ikke lottolønninger. De arbeider ikke hardt nok eller godt nok, og har trygge liv. De ville utført jobben på akkurat samme måte om de ”bare” hadde tjent en million.
Pengene som ble til overs kunne vært brukt til fornuftige ting som kommer alle til gode, for eksempel bibliotekene. De er vår siste ikke-kommersielle bastion, den siste offentlige institusjonen som signaliserer at vi tilhører en sivilisasjon som bygget på ideer og idealer. Men i perioden 1995–2010 ble 356 biblioteker nedlagt i Norge.
Mitt nærbibliotek i Oslo har 200.000 besøkende i året. Det er til tross for at de holder til i en gammel rønne som lekker fra taket og skader bøkene. Deres årlige budsjett for formidling er 20.000 kroner, altså godt under en tiendedel av månedslønnen til den nye Entra-direktøren Rune Olsø.
De nye offentlige elitene svømmer i penger. I Entra har hver tredje ansatte (51 av 163) tittelen ”sjef” eller ”direktør”. Driftskostnadene er på flere hundre millioner.
Selvsagt er det lønnsomt å leie ut fellesskapets mest lukrative eiendommer, ikke minst når disse ofte leies tilbake til fellesskapet, som skoler og offentlige etater. Entra har i realiteten lisens til å trykke penger.
Mine oldeforeldre ville ut fra nyhetene trodd at en ny eliteklasse har kuppet landet for å berike seg selv. De ville sett en stor gruppe mennesker som ikke føler lojalitet til fellesskapet, men kun internt, til hverandre.
De ville sett en type folk som har bitt seg fast i flesket, og til enhver tid har øyekontakt med hverandre. Som vet at de eier staten, og at det ikke er noe vi andre kan gjøre med det.
Hvordan skulle jeg kunne forklart mine oldeforeldre at situasjonen ikke er riktig så ille? At representasjonskontoene, pensjonsordningene, ventelønnene, etterlønningene, bonusordningene, kompensasjonsavtalene, styrehonorarene, konsernmodellene, hemmeligholdelsen, kameraderiet og dobbeltrollene er en nødvendig del av utviklingen innenfor det offentlige?
At vi har et offentlig næringsliv som svømmer i penger, mens vi samtidig ikke har råd til å vedlikeholde skolene, bassengene, bibliotekene, fontenene eller de kollektive transportmidlene?
De gamle ville ikke skjønt det. De har vært borte for lenge, og gjør best i å holde seg i ro der de er.