Det er behov for et oppgjør med New Public Management som styringssystem. Enkelt blir det ikke.
I norsk politikk er det gjerne sånn at høyresiden og Arbeiderpartiet står sammen om de store reformene. Slik var det også med den gradvise innføringen av New Public Management (NPM) i offentlig sektor; et system som i korthet går ut på å innføre markedstenkning og kostnadseffektivitet i store offentlige virksomheter. NPM ga sosialdemokratene utløp for hangen til kontroll og styring, mens høyresiden fikk gjennomslag for målet om besparelser og effektivitet.
I dag har begge grunn til å være skuffet, for i virkeligheten har vi fått et styringssystem preget av økende byråkratisering, rapporteringshysteri, måling av irrelevante parametre, overdreven detaljstyring, ineffektivitet og i noen tilfeller kostnadseksplosjoner. Rapporten fra Gjørv-kommisjonen om 22. juli, som blant annet viser oss et politi helt ute av stand til å tenke selvstendig og prioritere det viktigste først, er bare ett av mange knusende vitnesbyrd om at noe er fundamentalt galt ved måten offentlig sektor i dag drives på.
Det behøves en sann kulturrevolusjon for å komme NPM til livs
I en stor reportasje i DN i helgen bæres det ytterligere ved til bålet under NPM. Der erkjenner for eksempel Tormod Hermansen, en av nøkkelpersonene bak innføringen av NPM i Norge, at «offentlig sektor er så mye mer enn enkel tjenesteproduksjon».
At det å gjøre syke mennesker friske eller å bekjempe kriminalitet er noe annet enn å produsere spiker eller selge pølser, er ikke akkurat en innsikt på Nobel-nivå, men vi skal glede oss over at virkeligheten er i ferd med å innhente selv pionerene for NPM i Norge. Så får vi bare beklage at det skjer lovlig sent, og lenge etter at foregangsland som Australia og New Zealand har reversert deler av NPM-ideologien.
Å erkjenne problemene er én ting – å gjøre noe med dem noe ganske annet. NPM er i dag så grunnfestet i norsk offentlig sektor at det behøves en sann kulturrevolusjon for å komme systemet til livs. Det vil kreve av politikerne våre at de gjør det de er aller dårligst til, nemlig å slippe minst en hånd på rattet og gi økt tillit og handlingsrom til alle de fagfolkene – leger, politifolk, lærere, forskere – som sitter tettest på den virkeligheten politikerne ønsker å styre. Og det vil kreve mindre lojalitet og mer ulydighet fra mange offentlig ansatte som daglig ser NPM-absurditetene i hvitøyet, men som har tradisjon for å gjøre akkurat som de blir fortalt.
Samtidig gjelder det å ta vare på NPMs gode sider, som at målstyring etter store mål – til forskjell fra styring på detaljnivå – er nødvendig også i offentlig sektor.
Enkelt blir det ikke. Men det er all grunn til å glede seg over at et opprør mot NPM endelig kan være i emning.