Evy Kristine: Hun levde til fødsel og i tre dager til. Et vakkert lite nurk som beriket vår familie, som lærte oss om verdier i livet, om kjærlighet og om livets sårbarhet, skriver artikkelforfatteren.
FOTO: SIRI FUGLEM BERG
Åsta Årøen forteller sårt og fint i BT 8. oktober om det å bære frem et sykt barn, og om skuffelser i møte med leger. Hennes beretning minner svært om min egen. I mitt fjerde svangerskap fikk jeg vite at barnet jeg bar på var sykt. Tilbudet om abort ble presentert sammen med diagnosen, det ble tatt som en selvfølge at vi valgte dette.
For meg var ikke abort noen løsning, det ville ikke fjerne problemet, ikke beskytte meg mot det faktum at min datter kom til å dø. Det ville bare fremskynde døden. Jeg ønsket slett ikke å bestemme den dagen hun skulle dø.
Nå forsto jeg viktigheten av tiden. Hver dag ble verdifull. Relasjoner skulle bygges.
Overraskelsen var stor da jeg oppdaget at det ikke var lagt til rette for å bære frem. Man har valgfrihet – men kun til å velge abort. Veilederen ante ikke hvordan vi nå skulle følges opp.
Vi ba selv om timer til ultralyd. Her ble fosterets organer studert. Undersøkelsene ble en belastning, med nye leger hver gang. Til tider følte vi at barnet ble betraktet som et monster som burde vært fjernet for lengst.
Annen oppfølging ble ikke tilbudt, det ble aldri planlagt fremover mot fødsel og mulig liv.
Jeg har aldri angret på valget om å bære frem
Vår datter, Evy Kristine, levde til fødsel og i tre dager til. Et vakkert lite nurk som beriket vår familie, som lærte oss om verdier i livet, om kjærlighet og om livets sårbarhet.
Leger sier disse barna er uforenlig med liv, trass i at mange lever i flere år. Evy Kristine var forenlig. Hun var forenlig med vår familie, hun var en søster, en niese, et barnebarn – hun var vår datter.
Jeg har aldri angret på valget om å bære frem. Det var en vanskelig reise, men Evy Kristine ga så uendelig mye mer enn hun tok.
Det jeg er lei for, er at reisen ble så mye vanskeligere enn den hadde trengt å være. Det å bli møtt med forståelse og aksept for valget, med respekt for barnet der inne, med forsikringer om at behandlerne også betraktet henne som et likeverdig menneske, hadde gjort opplevelsen bedre.
Den mangelfulle oppfølgingen ble i stedet en byrde. Vi opplevde å måtte slåss og krangle for et minimum av tiltak for vår datter, hun ble nektet overvåking under fødsel, ble nektet behandling som andre barn får, hun skulle sultes i hjel.
Per i dag finnes intet godt tilbud til kvinner som ønsker å bære frem sine syke barn. Av den grunn startet jeg opp en nettside for å hjelpe kvinner i lignende situasjon. Via denne har jeg fulgt flere gjennom svangerskapet. De kan alle berette om samme mangel på god og helhetlig oppfølging.
De forteller om abortpress, de får feilaktig negativ informasjon om tilstanden, de får ikke vite om muligheter for lindrende eller livreddende behandling. De forteller om ubehagelige kommentarer fra helsearbeidere. Tilsvarende mangler og abortpress er velkjent i internasjonal medisinsk litteratur, likevel gjøres ingenting for å bedre forholdene i vårt land.
Gjennom årene med fosterdiagnostikk og selektiv abort har fokus her vært på kvinner som har fått utført selektiv abort. Ny kunnskap har ført til endringer av praksis rundt selve seinaborten, med bl.a. innføring av ritualer som skal gjøre sorgprosessen enklere.
Lite er blitt gjort for å bedre situasjonen for kvinner som ikke ønsker abort. Studier viser at når kvinner i tillegg til tilbudet om abort, tilbys et tverrfaglig opplegg for seg og sin familie gjennom svangerskap og fødsel, med forsikringer om at barnet ikke skal behøve å lide, vil langt flere (40 – 85 %) velge å bære frem. For å få til dette kreves politisk vilje og midler – finnes viljen?