Glimrende om Kristin Halvorsen

SVs leder gjennom 15 år er en kompleks person. Det kommer godt frem i den nye boken om henne.

Få norske politikere har opplevd så store opp- og nedturer som Kristin Halvorsen, og få har vært i sving på toppnivå så lenge. Hun har mye å fortelle, men hun er ikke så lett å komme inn på for andre enn dem hun kjenner godt og har full tillit til. Jeg vet litt om det, for jeg er en av dem som har prøvd. Det gjorde jeg i arbeidet med SVs historie, som utkom for halvannet år siden. Jeg lyktes bare sånn halvveis.

NRK-journalist Lilla Sølhusvik har klart det bedre. Kristin Halvorsen forteller mye både fra partiets indre liv og fra hva som har skjedd i den sittende regjeringen. Vi får vite mer enn før om bl.a. Soria Moria-forhandlingene, om regjeringens budsjettprosesser, om hvordan det gikk til da Kristin Halvorsen måtte kaste Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy fra regjeringen, og om Halvorsens vanskelige forhold til tidligere Sp-leder Åslaug Haga – for å nevne noe.

Selv så jeg naturligvis etter funn Sølhusvik har gjort, og som jeg gikk glipp av i min bok som dekket tiden frem til valget i 2009. Det finnes noen, og det klareste eksempelet er at Bård Vegar Solhjell i 2005 selv insisterte på å gå av som partisekretær for i stedet å bli statssekretær på Statsministerens kontor (SMK) i 2005. Slik tvang han frem et skifte av partisekretær på et ugunstig tidspunkt for SV. Halvorsen hadde tiltenkt en annen rollen på SMK, men følte seg tunget til å etterkomme Solhjells ønske. Begge mener i dag at dette var en tabbe. Det bidro til noe mange har påpekt som et problem i den nye regjeringens startfase: Alle tunge SV-ere forsvant inn i regjeringsapparatet og overlot stortingsgruppen og partiorganisasjonen til seg selv.

Av andre ”harde nyheter” er det bl.a. interessant å lese om vurderingene som ble gjort i kjølvannet av valgnederlaget i 2009. Arbeiderpartiet sa at Kristin Halvorsen kunne få beholde posten som finansminister, men at partiet i så fall måtte gi fra seg halve Kunnskapsdepartementet som den gangen var delt i to. Dette førte til tunge diskusjoner i partiet: Hva var viktigst? Enden på det hele ble at Kristin Halvorsen sa fra seg finansministerjobben, noe mange mener var en tabbe. Det overraskende er at Halvorsen tok beslutningen etter å ha rådført seg med finansråd Tore Eriksen. Han mente at hun ikke kunne greie å være finansminister og SV-leder – to blytunge heltidsjobber hver for seg – i fire år til. Hun la avgjørende vekt på toppbyråkratens vurderinger.

Slikt er fin lesning for folk med stor interesse for politikk, og fremfor alt for SV-nerder. Men Lilla Sølhusviks bok er ikke skrevet mest for oss. Alle som har fulgt Kristin Halvorsens lange karriere uten nødvendigvis å ha stemt SV annethvert år, vil ha glede av boken. Leserne kommer ganske tett på også det mer personlige: Om hvordan Halvorsen blir såret av partifellers utspill, men velger å snu det annet kinn til i partiets tjeneste. Om hvordan hun er helt i kjelleren før vanskelige TV-debatter, og må hentes opp av nære medarbeidere. Om hvordan det er å komme i rød drakt til en TV-debatt, for så å oppdage at også Erna Solberg og Siv Jensen stiller i rød drakt.

Boken består av godt over 400 sider, men flyter fint. Det er Lilla Sølhusvik som forteller, mens Kristin Halvorsen smetter inn med sitater her og der.

Sølhusvik har ikke skrevet en biografi, for denne boken handler kun om tiden i regjering. Alt som skjedde før 2005 kommer som et kort resymé. Dermed er én svakhet knapt til å unngå: Leserne får ikke noe særlig godt innblikk i Kristin Halvorsen som SV-er. Sannheten er jo at hun ble SVs viktigste aktør noen sinne, samtidig som hun på mange måter står partiets kultur og historie fjernt. Boken er åpenbart autorisert, altså skrevet med Kristin Halvorsens samarbeid og velsignelse. Et trent øye vil se at objektet slipper lett unna her og der, men det er ikke påtrengende. Som Halvorsen selv skriver i sitt etterord: Sølhusvik har ikke ”latt meg få slippe unna med bare de hyggeligste historiene.”

Lilla Sølhusvik og Kristin Halvorsen: Gjennomslag (Cappelen Damm 2012)

 

Kommentarer