ILL. MARVIN HALLERAKER
Om Mitt Romney vinner valget, skyldes det ikke penger og propaganda, men at Obama har vært en middelmådig president.
I løpet av de siste hundre år har republikanerne bare hatt seks sjanser til å vinne over en sittende demokratisk president. Bare en gang har de lyktes, da Ronald Reagan slo Jimmy Carter i 1980. Kan det samme skje igjen, ved at Mitt Romney vinner over Barack Obama neste tirsdag?
For en drøy måned siden virket det nesten utenkelig. Obamas ledelse var rekordstor, mens Romney ble avskrevet og latterliggjort. En mormoner som hadde tjent seg styrtrik på å slakte amerikanske bedrifter? Som kalte 47 prosent av amerikanerne for late og veike snyltere i et lukket møte? Som vinglet mellom standpunktene som et punktert vogntog?
Det eneste sikre var at de aller rikeste skulle få ytterligere skattelettelser, og forsvaret noen milliarder dollar ekstra, kanskje for å gå til krig mot Iran.
«Romney blir dummere for hver dag som går», uttalte en raljerende og lykkelig John Stewart for bare noen uker siden. Den innflytelsesrike TV-komikeren mente Obama måtte være planetens heldigste mann.
Når dette skrives er det likevel dødt løp på meningsmålingene. Ja, Romney leder til og med flere av dem.
Hva skjedde? Bare 24 prosent av amerikanerne regner seg som republikanere. Men nesten 40 prosent definerer seg som «uavhengige», og disse har strømmet i Romneys retning den siste tiden.
Kanskje litt av forklaringen er at presidentvalget består av to konkurrerende reklamekampanjer, og det automatisk blir jevnt når begge har omtrent like mye penger. Kanskje noe av grunnen er at Obama gjorde det dårlig i en viktig debatt.
Samtidig har Obama aldri vært spesielt god i debatter. Det var i talene han tente gnisten hos folk. Han fikk dem til å tro han var en ny type politiker, en stor mann som sto for genuin forandring.
Hvor er det nå, alt håpet som spredte seg over hele USA? Det har surnet, fordi folk har skjønt at Obama står for det samme som forgjengerne.
Han tok med silkehansker på Wall Street, og ga bankene gratis forsikringer for mange hundre milliarder dollar, uten å kreve noe igjen. Alle lobbyister ble tatt imot med åpne armer, og fikk det stort sett som de ville. Reguleringene som ble pålagt finansselskapene ble for eksempel foreslått av bransjen selv, og er kosmetiske.
Små retoriske tilløp har det vært, som da han i vår angrep «the one percent». Friminuttet var over, nå skulle de rikeste og Wall Street tvinges til å bidra mer til fellesskapet. Men samtidig sendte Obama en av sine nærmeste medarbeidere til New York for å forsikre finansindustrien om at han egentlig ikke mente det.
Obamas pragmatisme har drevet hans mest entusiastiske tilhengere til vanvidd
I kongressen har han hele tiden søkt samarbeid med republikanere, som gang på gang har avvist ham, uten at det har fått ham til å skifte strategi.
Presidenten synes å være besatt av «moderasjon» og «konsensus», og vil for enhver pris fremstå som kompromissvillig. Han sier ofte at sannheten «ligger et sted midt imellom» to ulike posisjoner.
Politikk er for Obama ikke kamp mellom ulike idealer, det er mer et slags evigvarende seminar der man diskuterer seg frem til en felles plattform, selv om avstanden åpenbart gjør dette umulig.
Tror han aldri at han har rett og motparten feil? Kanskje ikke, for han overtar gjerne motstanderens posisjon for å vise hvor fleksibel og forhandlingsvillig han er. Det koster ham tilsynelatende lite, siden han ikke har noen ideologi, ja knapt prinsipper.
Presidenten er konfliktsky, og vil være venn med alle som har makt og penger. Mens han har løpt etter republikanerne med sin utstrakte hånd, har de dradd sentrum stadig lengre til høyre.
Obamas pragmatisme har drevet hans mest entusiastiske tilhengere til vanvidd. De som trodde mest på ham, er for øvrig de eneste han tar seg råd til å ignorere. Han tar deres støtte for gitt, så hvorfor kaste bort tid på dem eller holde løftene?
Obama lovet dem å stenge fengslene på Guantánamo. Han skulle reversere the Patriot Act og hemmeligholdelsen som bredte seg i Bush-administrasjonen. Isteden har han brakt denne til nye høyder. Og rettssikkerheten for amerikanske borgere er om noe svekket ytterligere under Obama.
Slikt har dempet entusiasmen hos mange potensielle tilhengere, som kanskje derfor blir hjemme valgdagen.
Ronald Reagan slo Jimmy Carter fordi folk oppfattet ham som sjarmerende, ydmyk og varm. I starten syntes Obama å ha de samme egenskapene. Hans taler satte mange i fyr og flamme. Det var et blaff.
Om Obama taper valget er det ikke på grunn av den lille andelen galninger som tror han er en muslimsk sosialist. Amerikanere flest er smartere enn som så. De ser at det er noe glatt, prinsippløst, uforpliktende og dermed lite tillitvekkende ved presidenten.
Han er en mester til å leke med ord. Men når avstanden mellom virkeligheten og ordene blir for stor, forsvinner magien og tomheten blir ekstra påtakelig.
Talegavene kan ikke lenger dekke over sannheten: Obama er en konvensjonell politiker og uinteressant tenker. En cool dude, men en middelmådig president.
Romney er naturligvis glatt han også. Men når ting går dårlig i landet, hvorfor ikke like gjerne prøve noe nytt? tenker mange.
De ser bort fra at republikanerne vil bygge ned staten og satse på en ren kapitalisme som aldri har vært forsøkt tidligere, og at resultatet av en slik politikk er fullstendig uforutsigbart.
Noe synes å ha gått riktig galt, ikke bare med økonomien, men også med demokratiet i Amerika.