En dag vil rosaboblene sprekke. En dag går rosa ut på dato. En dag ordner alt seg.
UTEN ROSA FILTER: Jeg er verken rosa eller glatt. Jeg er grå, grønn, brun, svart, litt blå, kantete, ujevn, til tider trist og stort sett jævla sliten. FOTO: JOHANNE MAGNUS
Foreløpig er jeg student, blogger og dyslektiker. Men om et par år skal jeg trolig skrive en tjukk roman. Hvem vet? Alt er mulig. Som psykisk syk lærer du deg å finne de skjulte mulighetene. Du lærer også å knuse vegger og reise deg opp igjen. Igjen og igjen.
Noen dager ligger jeg nokså lenge på sofaen. Full av selvforakt og en sorg jeg ikke klarer å bære. Jeg har lest for mange førstesider i Dagbladet og for mange blogger om supervakre mennesker som trener hver dag, følger en diett og har verdens beste venner og jobb. Men jeg har sluttet med å lese destruktive aviser og rosablogger. Og jeg har startet en serie på bloggen min som heter «Jeg, en gråblogger».
Denne høsten lanseres to romaner av bloggere som forteller om sine psykiske lidelser. Den populære «sinnabloggeren» Linnéa Myhre har blogget ærlig om sin spiseforstyrrelse og depresjon. Denne høsten la Myhre ned bloggen sin samtidig som hun debuterte med romanen «Evig søndag». Boken er basert på dagboknotater om hvordan der er å ha en alvorlig spiseforstyrrelse. Den samme kompliserte og tabubelagte sykdommen har blogger Kristine Getz skrevet om i sin debutroman «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?». Begge skriver de nådeløst om skammen og kampen mot sykdommen. De har begge fått ros for å dele sin vanskelige hverdag og for å skrive en personlig blogg.
Livet er ikke en rosa greie
Det kan ligge mye egenterapi i å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og i å eksponere seg i fornuftig grad … Myhre og Getz danner en stor og viktig kontrast til landets mest populære blogg «Fotballfrue» aka Caroline Eriksen, som også har gitt ut en bok om trening, kosthold og mote.
Til nå har bloggen vært et fristed hvor jeg har vært kreativ og morsom og skrevet mest om hyggelige ting. Jeg har holdt en personlig stil, men til en viss grad latt være å skrive om den vanskelige sykdommen jeg sliter med. Men etter 16 måneder går det ikke lenger. Det er en (stor) bit av meg, av mitt egentlige jeg, som mangler. Når profilerte bloggere står frem offentlig, blir det lettere. Nå kjenner jeg meg trygg og vil gjerne dele. Dele både min erfaring med å være psykisk syk, og hvordan det er å blogge om det.
Jeg vil at bloggen min skal bidra til mer åpenhet og ærlighet. Jeg vil skrive om hvordan jeg faktisk har det. Og jeg har registrert at samfunnet vårt er veldig opptatt av mangfold, åpenhet og deling.
Jeg er lei av rosa, selvskrytende bloggere. Og jeg er ikke alene. I Aftenposten Innsikt, september, som henviser til avisen The Guardian, er «underskryt» det nye. Det vil si at heller enn rosa skryt, er det konstruktivt å blogge om personlige kriser og kleine situasjoner.
De rosa og glatte bloggerne får altfor mye oppmerksomhet. Jeg er verken rosa eller glatt. Jeg er grå, grønn, brun, svart, litt blå, kantete, ujevn, til tider trist og stort sett jævla sliten.
Det er vanskelig for meg å leve med min første psykiske diagnose. På grunn av denne lidelsen er sosial omgang for meg komplisert og vanskelig. Å omgås andre i sosiale lag forbindes ofte med noe som gir overskudd og glede, mens jeg blir stresset, trist, ukomfortabel og tankene mine går i kryss.
Det tok lang tid før jeg klarte å tenke om diagnosen at «dette er en kamel og nå skal jeg svelge den». Tilstanden er diffus, og jeg opplever at venner og familie synes det er vanskelig å forholde seg til meg. Fordi psykiske lidelser er usynlige. Det er noe jeg hele tiden må forklare at jeg har. Men hvordan skal jeg forklare meg? Noen synes det er pinlig. Jeg synes det er pinlig sjøl. Det er vanskelig. Vi lever i et samfunn hvor psykiske lidelser fortsatt er tabubelagt og ikke noe man snakker lett om.
For meg hjelper det å blogge om dette nå. Og siden jeg er så godt i gang, har jeg begynt å blogge om dysleksidiagnosen min også. Den forklarer hvorfor jeg bruker dobbelt så lang tid på å lese pensum som andre studenter. Og jeg skriver om mitt samarbeid med Nav, min aktivitetsplan og målet om å få arbeid. Hjelpen fra Nav, samarbeid, støtte og arbeidsavklaringspenger, gjør at jeg kan utdanne meg samtidig, som jeg er i en prosess mot å bli frisk.
Å kunne dele tanker på bloggen, kjennes fint. Mange har det på akkurat samme måte. Vi som blogger om de fargerike og til tider triste livene våre, blir stadig flere.
Jeg er dypt uenig med dem som mener rosa er den egentlige eller ønskede fargen på livet. Livet er ikke en rosa greie. Rosa er ikke engang en særlig interessant farge. I hvert fall ikke rosa alene, uten andre farger til å danne kontrast.
Tidsskriftet Kraftverk er en dikt- og prosasamling som kommer ut fire ganger årlig. Bergen kommune ved Kunst, Kultur og psykisk helse/Bergenhus og Årstad kulturkontor står bak utgivelsene. Kraftverk er nå i sin 11. årgang. Alle amatørskrivere som er eller har vært psykisk syke, som vil uttrykke seg skjønnlitterært, kan skrive der. Siden 2009 har jeg jevnt og trutt sendt inn tekster, og fått en skriveglede som stadig vokser. Tekstene mine kan være sinte, minimalistiske, rare, morsomme, uforstående, men blir alltid tatt godt imot i form av konstruktiv kritikk. Dette har styrket min skriveferdighet og gitt meg mulighet til å uttrykke meg på min måte.
Om det hadde vært mer åpenhet og aksept rundt psykiske lidelser hadde det kanskje vært lettere for oss å dele. Både på sosiale medier og ellers. Årets tema under «verdensdagen for psykisk helse» er: «Vær med! Spre kunnskap og snakk sammen». Dagen markeres i over 150 land i perioden 1.–20. oktober hvert eneste år. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at over halvparten av den norske befolkningen har en psykisk lidelse i løpet av livet.
Når profilerte mennesker står frem som forbilder, hjelper det. Dramatiseringer er også en god ting. I den kritikerroste TV serien «Broen» møtte vi Saga Noren, som har diagnosen Asperger. I serien er hun antihelten vi alle heier på. Jo mer usympatisk hun fremstår, jo mer lyst får vi til å treffe henne. Hun har et avklart forhold til diagnosen. Hun skjuler ikke sin sosiale funksjonshemning eller skammer seg over den. Også Saga ga meg inspirasjon til å kaste mitt rosa filter og heller fremstå i grå råvare. Men det er skummelt. Jeg er jo ingen helt eller hovedperson i en populær tv-serie. Jeg er heller ikke konen til en verdensberømt forfatter, som Linda Bostrøm Knausgård. Hun har stått frem med sin bipolare lidelse. All ære til henne for det. Likevel er det ikke kjendiser det bør handle om, men mannen i gaten. Oss. Og vi er mange.
Noen dager ligger jeg som sagt på sofaen. Andre dager klarer jeg å studere, og er ute med venner og har det riktig moro. Jeg skriver debattinnlegg i avisene, spiller teater, studerer, er aktiv på sosiale medier og får venner til å le høyt og lenge. Å leve i denne dobbeltverdenen er frustrerende og slitsomt. Men samtidig er det spennende også!
Derfor burde det vært mer allmenn interesse for «å snakke om det». Om de vanskelige tingene, blogge om de kjipe opplevelsene og dele triste tanker. For meg er blogging et unikt sosialt forum. Når jeg skriver på sosiale medier, kan jeg få svar og fort havne i en digital dialog som både skjerper og inspirerer.
Jeg bestemmer selv hva jeg vil dele, og det er befriende å kunne uttrykke seg gjennom tekst og bilder kontra face-to-face. På bloggen når jeg frem til mange, noe jeg ellers er avhengig av en redaktør for å klare. Jeg bestemmer selv. Likevel dominerer «likes», selvskryt og jakten på det perfekte på bloggene.
Jeg trøster meg selv med at en dag vil det snu. At en dag vil Dagbladet dempe kjendisjournalistikken og skrive mer om vanlige mennesker og saker som angår oss. En dag vil rosaboblene sprekke. En dag går rosa ut på dato. En dag så ordner alt seg.