Jeg, en gråblogger

En dag vil rosaboblene sprekke. En dag går rosa ut på dato. En dag ordner alt seg.

UTEN ROSA FILTER: Jeg er verken rosa eller glatt. Jeg er grå, grønn, brun, svart, litt blå, kantete, ujevn, til tider trist og stort sett jævla sliten. FOTO: JOHANNE MAGNUS

 

Foreløpig er jeg student, blogger og dyslektiker. Men om et par år skal jeg trolig skrive en tjukk roman. Hvem vet? Alt er mulig. Som psykisk syk lærer du deg å finne de skjulte mulighetene. Du lærer også å knuse vegger og reise deg opp igjen. Igjen og igjen.
Noen dager ligger jeg nokså lenge på sofaen. Full av selvforakt og en sorg jeg ikke klarer å bære. Jeg har lest for mange førstesider i Dagbladet og for mange blogger om supervakre mennesker som trener hver dag, følger en diett og har verdens beste venner og jobb. Men jeg har sluttet med å lese destruktive aviser og rosablogger. Og jeg har startet en serie på bloggen min som heter «Jeg, en gråblogger».

Denne høsten lanseres to romaner av bloggere som forteller om sine psykiske lidelser. Den populære «sinnabloggeren» Linnéa Myhre har blogget ærlig om sin spiseforstyrrelse og depresjon. Denne høsten la Myhre ned bloggen sin samtidig som hun debuterte med romanen «Evig søndag». Boken er basert på dagboknotater om hvordan der er å ha en alvorlig spiseforstyrrelse. Den samme kompliserte og tabubelagte sykdommen har blogger Kristine Getz skrevet om i sin debutroman «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?». Begge skriver de nådeløst om skammen og kampen mot sykdommen. De har begge fått ros for å dele sin vanskelige hverdag og for å skrive en personlig blogg.

Livet er ikke en rosa greie

Det kan ligge mye egenterapi i å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og i å eksponere seg i fornuftig grad … Myhre og Getz danner en stor og viktig kontrast til landets mest populære blogg «Fotballfrue» aka Caroline Eriksen, som også har gitt ut en bok om trening, kosthold og mote.

 
Til nå har bloggen vært et fristed hvor jeg har vært kreativ og morsom og skrevet mest om hyggelige ting. Jeg har holdt en personlig stil, men til en viss grad latt være å skrive om den vanskelige sykdommen jeg sliter med. Men etter 16 måneder går det ikke lenger. Det er en (stor) bit av meg, av mitt egentlige jeg, som mangler. Når profilerte bloggere står frem offentlig, blir det lettere. Nå kjenner jeg meg trygg og vil gjerne dele. Dele både min erfaring med å være psykisk syk, og hvordan det er å blogge om det.
Jeg vil at bloggen min skal bidra til mer åpenhet og ærlighet. Jeg vil skrive om hvordan jeg faktisk har det. Og jeg har registrert at samfunnet vårt er veldig opptatt av mangfold, åpenhet og deling.

Jeg er lei av rosa,  selvskrytende bloggere. Og jeg er ikke alene. I Aftenposten Innsikt, september, som henviser til avisen The Guardian, er «underskryt» det nye. Det vil si at heller enn rosa skryt, er det konstruktivt å blogge om personlige kriser og kleine situasjoner.
De rosa og glatte bloggerne får altfor mye oppmerksomhet. Jeg er verken rosa eller glatt. Jeg er grå, grønn, brun, svart, litt blå, kantete, ujevn, til tider trist og stort sett jævla sliten.

Det er vanskelig for meg å leve med min første psykiske diagnose. På grunn av denne lidelsen er sosial omgang for meg komplisert og vanskelig. Å omgås andre i sosiale lag forbindes ofte med noe som gir overskudd og glede, mens jeg blir stresset, trist, ukomfortabel og tankene mine går i kryss.
Det tok lang tid før jeg klarte å tenke om diagnosen at «dette er en kamel og nå skal jeg svelge den». Tilstanden er diffus, og jeg opplever at venner og familie synes det er vanskelig å forholde seg til meg. Fordi psykiske lidelser er usynlige. Det er noe jeg hele tiden må forklare at jeg har. Men hvordan skal jeg forklare meg? Noen synes det er pinlig. Jeg synes det er pinlig sjøl. Det er vanskelig. Vi lever i et samfunn hvor psykiske lidelser fortsatt er tabubelagt og ikke noe man snakker lett om.

For meg hjelper det å blogge om dette nå. Og siden jeg er så godt i gang, har jeg begynt å blogge om dysleksidiagnosen min også. Den forklarer hvorfor jeg bruker dobbelt så lang tid på å lese pensum som andre studenter. Og jeg skriver om mitt samarbeid med Nav, min aktivitetsplan og målet om å få arbeid. Hjelpen fra Nav, samarbeid, støtte og arbeidsavklaringspenger, gjør at jeg kan utdanne meg samtidig, som jeg er i en prosess mot å bli frisk.
Å kunne dele tanker på bloggen, kjennes fint. Mange har det på akkurat samme måte. Vi som blogger om de fargerike og til tider triste livene våre, blir stadig flere.

Jeg er dypt uenig med dem som mener rosa er den egentlige eller ønskede fargen på livet. Livet er ikke en rosa greie. Rosa er ikke engang en særlig interessant farge. I hvert fall ikke rosa alene, uten andre farger til å danne kontrast.
Tidsskriftet Kraftverk er en dikt- og prosasamling som kommer ut fire ganger årlig. Bergen kommune ved Kunst, Kultur og psykisk helse/Bergenhus og Årstad kulturkontor står bak utgivelsene. Kraftverk er nå i sin 11. årgang. Alle amatørskrivere som er eller har vært psykisk syke, som vil uttrykke seg skjønnlitterært, kan skrive der. Siden 2009 har jeg jevnt og trutt sendt inn tekster, og fått en skriveglede som stadig vokser. Tekstene mine kan være sinte, minimalistiske, rare, morsomme, uforstående, men blir alltid tatt godt imot i form av konstruktiv kritikk. Dette har styrket min skriveferdighet og gitt meg mulighet til å uttrykke meg på min måte.

Om det hadde vært mer åpenhet og aksept rundt psykiske lidelser hadde det kanskje vært lettere for oss å dele. Både på sosiale medier og ellers. Årets tema under «verdensdagen for psykisk helse» er: «Vær med! Spre kunnskap og snakk sammen». Dagen markeres i over 150 land i perioden 1.–20. oktober hvert eneste år. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at over halvparten av den norske befolkningen har en psykisk lidelse i løpet av livet.
Når profilerte mennesker står frem som forbilder, hjelper det. Dramatiseringer er også en god ting. I den kritikerroste TV serien «Broen» møtte vi Saga Noren, som har diagnosen Asperger. I serien er hun antihelten vi alle heier på. Jo mer usympatisk hun fremstår, jo mer lyst får vi til å treffe henne. Hun har et avklart forhold til diagnosen. Hun skjuler ikke sin sosiale funksjonshemning eller skammer seg over den. Også Saga ga meg inspirasjon til å kaste mitt rosa filter og heller fremstå i grå råvare. Men det er skummelt. Jeg er jo ingen helt eller hovedperson i en populær tv-serie. Jeg er heller ikke konen til en verdensberømt forfatter, som Linda Bostrøm Knausgård. Hun har stått frem med sin bipolare lidelse. All ære til henne for det. Likevel er det ikke kjendiser det bør handle om, men mannen i gaten. Oss. Og vi er mange.

Noen dager ligger jeg som sagt på sofaen. Andre dager klarer jeg å studere, og er ute med venner og har det riktig moro. Jeg skriver debattinnlegg i avisene, spiller teater, studerer, er aktiv på sosiale medier og får venner til å le høyt og lenge. Å leve i denne dobbeltverdenen er frustrerende og slitsomt. Men samtidig er det spennende også!
Derfor burde det vært mer allmenn interesse for «å snakke om det». Om de vanskelige tingene, blogge om de kjipe opplevelsene og dele triste tanker. For meg er blogging et unikt sosialt forum. Når jeg skriver på sosiale medier, kan jeg få svar og fort havne i en digital dialog som både skjerper og inspirerer.

Jeg bestemmer selv hva jeg vil dele, og det er befriende å kunne uttrykke seg gjennom tekst og bilder kontra face-to-face. På bloggen når jeg frem til mange, noe jeg ellers er avhengig av en redaktør for å klare. Jeg bestemmer selv. Likevel dominerer «likes», selvskryt og jakten på det perfekte på bloggene.
Jeg trøster meg selv med at en dag vil det snu. At en dag vil Dagbladet dempe kjendisjournalistikken og skrive mer om vanlige mennesker og saker som angår oss. En dag vil rosaboblene sprekke. En dag går rosa ut på dato. En dag så ordner alt seg.

Tags:

Kommentarer

  • Msortevik

    Oppskryt.wordpress.com
    Alt annet enn rosa. Om du trenger noe som er ærlig, litt bittert og uhyre morsomt.

  • Bjornevoll

    Slutt å blogge, begynn å jobbe. Ingen er verdens sentrum, hverken du eller jeg.

    • Klarhet

      Alle er verdens sentrum.

    • Bs110

      Herregud. Er det mulig å være så surmaga??

      • Asd

        Haha.. Det er det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt. Eller nærmere bestemt en kombinasjon av det og «er det mulig å være så banal?»

    • Gretberi

      Kan ikke være mer enig.
      Bevares slikt sprøyt å skrive om. Start med å bruke hodet, og så en riktig god samtale med seg selv. Vi mennesker (alle) kan komme i depresive tanker, men man må jobbe med seg seg ut av det. Arbeid er den beste medisin, det er det som er livet. Herre Jeremias for en navlebeskuer.

      • tore kristiansen

        «start med å bruke hodet»? » Man må jobbe seg ut av dette»
        Hva er det i denne kronikken som tilsier at personen ikke gjøre nettopp dette?
        Personen både studerer, jobber, er med venner, får hjelp av nav, reflekterer over sine lidelser gjennom ulike medier og bidrar til tidskriftet: Kraftverk.
        Klarer ikke du å lese artikkelen?

        • Gretberi

          Det går ikke an å tro at verden skal redde ens ego. Tydelig at det er den norske sutring som er på ferde.

          • tore kristiansen

            …og med denne usaklige kommentaren viser du tydelig at du: 1) enten ikke har lest eller 2) ikke har forstått budskapet i denne artikkelen. For din egen del, håper jeg at det er det første som er tilfelle

      • Torgeir

        du har jo åpenbart livserfaring som en hvetebolle. det du sier har null betydning og verdi

        • Gretberi

          Mulig du ligger på et lavere nivå, men humor kan du ivert fall ikke ha, så den kloke gir seg.

          • Slameye

            Er du den kloke da eller er du en som må ha det siste ordet?

    • gjest

      Denne personen både studerer, jobber OG blogger. Les kronikken nøye før du kommer med slike feilaktige, usaklige og fordomsfulle utsagn.

    • NicolaiTesla

      Om du hadde orket å lese så står det at vedkommende studerer… Men det er greit.
      «Ingen er verdens sentrum, hverken du eller jeg» om ikke enkelt personer er det, hvem er det da? Om ikke enkeltpersoner er det, kan umulig «fellesskapet» være sentrum, da du og jeg trengs for å danne dette.

  • AllanEngen

    Takk for blogginnlegg, tøft at du skriver om de grå ting i livet og håper det hjelper for å finne det du måtte trenge i livet ditt. Fortsatt er nok psykiske lidelser av mange i Norge sett ned på, karakterisert som svakheter og at ‘det er bare å ta deg sammen.’ Det hjelper ikke akkurat på å høre slikt når man er i mørket, heller tvert om.

    Ønsker deg et godt liv og at du finner veien selv, ikke hør på haters.

  • Torgeir

    fantastisk. utrolig tøft. stå på!

  • Tore

    Veldig bra at du tør å skrive om ditt liv så åpent:-)
    Stå på – og ikke bry deg om negative kommentarer – ikke værdt å bruke energi på;-)

  • Janovitsj

    Kjempefint å lese om din situasjon Johanne. Jeg har det vel litt på samme måten selv. Men på en måte tenker jeg at kanskje du burde kunne ha en og annen dag hvor du ligger på sofaen, uten at det skal føles «feil».
    På den annen side går det jo an å tenke over hva som kan være bakenforliggende årsaker til at folk ikke føler seg tilpass i det moderne urbane samfunn. Jeg tenker vel egentlig at det kan ha noe med at det er en levemåte som er utfordrende og krevende på helt nye måter for oss, sett i forhold til feks en mer «primitiv» livsstil på landsbygda – slik som var mer vanlig før i tiden, hvor det ikke var så mange intrikate roller folk skulle passe inn i. På en måte tenker jeg at det i så måte kanskje var enklere før å finne «sin rolle» i samfunnet, og derfor ikke like lett å falle utenfor. Dagens bysamfunn er så uendelig mer komplekse, og jeg vil tro at det derfor er mye lettere å «gå seg vill» i dem og ikke finne sin plass hvor man føler seg trygg og til rette.

  • Mr_Ask

    Jepp, ny dag, samme muligheter. Opp og hopp unge mann, livet er lengre enn du tror.

  • Øyvind W.

    Er heller ikke overstadig interessert i rosabloggerne, men hver sin smak. Er glad det finnes tusen forskjellige typer blogger, så alle kan finne noe de liker å følge med på :) .

  • Pinkstink

    Hello I read your kronikk in BT on Sunday and I just wanted to say I appauled you. As you stated there are too many pink bloggers who see things through rose coloured spectacles, making the rest of us normal folk with everyday problems feel inadequate. It is an inspiration to read about reality.

  • http://twitter.com/SuperJanne SuperJanne ツ

    bloggen min er rosa men innholdet mye grått. ærlighet varer lengst :)

  • Aagotcecilie1

    Ja, for det ganske normalt, å ikke væe vellykket! For hva er nå egentlig det? Jeg er så,imponert over deg Johanne! Egentlig så er vi mange som er litt «løgne»! Samfunnet blir en bedre plass når vi våger å vise hvem vi er! Et fotografi uten kontraster, uten lys og skygge, uten nyanser er i grunnen ikke så spennende! Det er mange så kalt vellykka mennesker som ikke er det heller, men det trenger de jo ikke vite at vi synes☺

  • M.A

    Super artikkel i Bt søndag! Vi trenger sånne som deg som setter ord på utfordringer vi alle står i! (Bare ikke alle som vet det selv)