MISTET SYMPATIEN: Christian Tybring-Gjedde (Frp) har ikke sympati med ungdommer som fortviler over avslag på asylsøknaden.
Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Frp, påstår at han har medfølelse med unge mennesker som forlater hjemlandet i håp om et bedre liv. Men han mangler grunnleggende innsikt i og forståelse for hvordan ungdommer som søker asyl i Norge har det.
Margareth Olins film ”De andre” viser de menneskelige konsekvensene av norsk asylpolitikk overfor enslige mindreårige ungdommer. Ungdom mellom 15 og 18 år som kommer alene til Norge og som vurderes til ikke å ha behov for beskyttelse, får være i landet til de fyller 18 år. Da sendes de ut. Filmen stiller spørsmål ved om denne praksisen, samt oppfølgingen ungdommene får mens de er i Norge, er i tråd med barnekonvensjonen.
Tybring-Gjedde skriver på NRK Ytring at han mister sympatien for ungdommene. Det skjer i det øyeblikket ungdommene forteller at de føler seg umenneskelig behandlet av norske myndigheter når de blir tvunget til å reise tilbake til Afghanistan. Tybring-Gjedde viser at han ikke egentlig har prøvd å kjenne på hvordan innvandringspolitikken føles for dem den gjelder.
Det kan umulig være vanskelig å forstå at ungdommer som har opplevd at hele familien blir drept, oppfatter hjemlandet som farlig. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at de har et intenst, grunnleggende behov for en tryggere havn. Ungdommene i Olins film har kommet fram til et trygt land, etter en livsfarlig reise. Det kan da ikke være vanskelig å forstå at de opplever avslaget på å få bli som umenneskelig.
Vi kan virkelig ikke forvente at ungdommer som unektelig har opplevd grusommheter i krigsherjede land, tar hensyn til norske innvandringspolitiske forhold, når de kjenner etter hvordan det føles å få avslag på asylsøknaden.
Tybring-Gjedde mener at vi ikke er forpliktet til å hjelpe dem som ikke har. Jeg prøver å lære barna mine det stikk motsatte. Dette er selve kjernen i den gode, kristne kulturarven. Derfor leser vi om den barhjertige samaritanen.
Det er med hvilken letthet Tybring-Gjedde avfeier disse ungdommene jeg sliter med å begripe.
Jeg mener det er fullstendig legitimt å mene, ikke bare at ungdommene i Olins film bør sendes ut, men også at politikken skal ytterligere strammes inn. Et godt utgangspunkt for å diskutere innvandring er likevel å sette seg inn i den fulle bredden av konsekvenser politikken har – ikke bare de økonomiske.
Når Tybring-Gjedde anklager ungdommene for at de ikke ble igjen i Afghanistan for å bygge opp landet, da har han ikke klart å leve seg inn i hvordan det er å være ungdom i et lutfattig og krigsherjet land. Er ønsket om å redusere antall innvandrere til Norge er så sterkt at det sperrer for evnen til å faktisk se saken fra asylsøkernes perspektiv?
Det gir ikke i utgangspunktet grunnlag for asyl å ha vært utsatt for grusomheter i fortiden. Likevel må det være mulig å ha forståelse for angsten ungdommer som må reise tilbake til hjemstedet føler.
Kanskje er politikken overfor enslig mindreårige ungdommer riktig. Det framstår som brutalt å sende dem hjem på 18-årsdagen, men det er likevel mulig å argumentere for at det ut i fra et større perspektiv er rett. Det er med hvilken letthet Tybring-Gjedde avfeier disse ungdommene jeg sliter med å begripe.