Under en viss tvil: Barack Obama fortjener en ny sjanse i Det hvite hus.
Amerikansk politikk er aldri helt lett å forstå for oss europeere. Den intense individualismen, religionens plass i politikken og den utbredte aggresjonen mot de føderale myndighetene er bare noen av de særtrekkene som skiller oss. Hele det politiske feltet er annerledes, med USAs demokratiske venstreside som et slags lyseblått norsk Høyre.
Når amerikanerne går til stemmeurnene tirsdag, kan man også lure på om de selv kjenner igjen landet sitt. Ikke på grunn av orkanen Sandy, men fordi både USAs rolle i verden og amerikanernes tro på seg selv har fått en alvorlig knekk gjennom det krisepregede 2000-tallet.
Den viktigste oppgaven til den nye presidenten i Washington blir å snu denne utviklingen og gjenreise den amerikanske drømmen.
Lett blir det ikke. Som Harvard-økonomen Larry Katz beskrev situasjonen i Financial Times for en tid tilbake: «Tenk på den amerikanske økonomien som et leilighetskompleks i mange etasjer. For 100 år siden – selv for 30 år siden – så verden opp til den bygningen. Men i den siste generasjonen har den helt forandret seg. Penthousene på toppen blir større og større. Leilighetene i midten føler seg mer og mer skviset, og i underetasjene flommer vannet inn. Og ikke minst; heisen har sluttet å virke. Den ødelagte heisen er det som ødelegger mest for folk».
Barack Obama, med alt sitt oppildnende prat om «change», var mannen som skulle bringe nytt liv inn i den amerikanske drømmen om evig mobilitet. Han har ikke lykkes; heisen står fortsatt. Dels har hans egne planer for økonomisk revitalisering vært for svake; dels har han møtt massiv motstand i Kongressen, hvor han mangler flertall. Den politiske paralysen mellom republikanere og demokrater er blitt en stor ulykke for amerikansk politikk.
Presidentens karisma og talegaver bærer ikke landet av seg selv
Men Obama ser i det minste at man må gjøre noe for de stadig flere som havner utenfor i det amerikanske samfunnet, slik hans helsereform er et fornuftig forsøk på. Det er vanskelig å se at Mitt Romneys planer om ytterligere laissez faire-politikk, hvor alle skal løftes av at noen få på toppen får det enda litt bedre, er veien frem for en krisepreget amerikansk kapitalisme.
Begge sliter de med å finne svar på det grunnleggende problemet: At amerikanske jobber flyter i en seig strøm til billigere deler av verden, og at det amerikanske utdanningssystemet ikke lenger leverer de kvalifikasjonene økonomien etterspør.
I utenrikspolitikken fremstår Obama som sterkest, mye fordi han erkjenner at USAs makt i verden er i endring. To kriger og et stort skattekutt under George Bush har svekket USAs rekkevidde som supermakt, samtidig som det vokser frem nye potensielle stormakter som utfordrer det amerikanske hegemoniet. Romneys militære innstilling til Russland og hans ønske om å kjøre Kina hardt for påstått valutamanipulering, har mer smak av kald krig enn av en tilnærming der USA må finne seg i å spille mer på like fot med andre stormakter. Og hvor bildet av «venner» og «fiender» er betydelig mer sammensatt enn selv for få år siden.
Romney står også tilbake for Obama når det gjelder synet på klimatrusselen, hvor sistnevnte viser større forståelse (men foreløpig lite handling) for at USA må være et foregangsland i den globale klimakampen.
Like fullt må det slås fast at Obamas fire første år på mange måter har vært en skuffelse. Presidentens karisma og talegaver bærer ikke landet av seg selv, og har snarere blitt en belastning i takt med de økende problemene det amerikanske folket må gjennomleve.
Fire nye år med Obama er dog å foretrekke fremfor en lite imponerende utfordrer – men under den klare forutsetning at det denne gang blir fire år preget av politisk handling som gir resultater.