«Høyt henger han, og sur er han?», kalte Rune Slagstad portrettet av filosofen Jon Elster i festskriftet til 70-årsdagen. To år senere angrer han på at han ikke sløyfet spørsmålstegnet.
ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Jon Elster har en posisjon i dagens samfunnsvitenskap og filosofi som knapt noen annen norsk akademiker. Etter noen år som professor ved Collège de France i Paris er han nå tilbake som professor ved Columbiauniversitet i New York.
Hans produktivitet er enorm, med minst én årlig utgivelse siden 1970-tallet, i de første årene på norsk, senere på engelsk og fransk. På en egenartet – og foruroligende – måte kombinerer Elster det faglige briljante med det akademisk intolerante.
I en årrekke var Elsters stemme knapt å høre i norsk offentlighet. Det har endret seg. Særlig hardt det gått ut over Holberg-prisen, som årlig utdeles for fremragende forskning innen humaniora, teologi, juss og samfunnsvitenskap av en komité nedsatt av Universitetet i Bergen.
Litteraturteoretikeren Julia Kristeva, den første prisvinner (2004), var «en notorisk fransk sjarlatan». Denne tildelingen var «spesielt skandaløs». Elster sendte for ordens skyld statsminister Kjell Magne Bondevik en bok om Kristeva, Lacan, Derrida, mfl.; den skulle dokumentere at alle «disse keiserne var nakne». Kanskje en noe overraskende oppfordring til politisk intervensjon overfor en uavhengig akademisk komité, ledet av jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.
Neste gang ble prisen tildelt Jürgen Habermas – han fikk bestått. Deretter gikk den til sivilisasjonssosiologen Shmuel Eisenstadt, «som klart tilhører B-laget innenfor internasjonal statsvitenskap».
Et langt bedre alternativ ville vært Adam Przeworski, en gammel venn av Elster. Forslaget er tankevekkende gitt Elsters argument mot Holbergkomiteen:
«Ett av de norske medlemmene, som underviser i USA, står faglig nært Julia Kristeva. Et annet medlem har en nær tilknytning, formidlet gjennom Stein Rokkan, til Eisenstadt.» (Rokkan døde i 1979.) Hans Joas, en av dagens ledende samfunnsteoretikere, advarte mot å ta Elsters utfall på alvor – det var «grunnløst».
Jeg lot for min del Elsters foredrag «Kvalitet i forskning», med angrep bl.a. på Holbergkomiteen, trykke i Nytt Norsk Tidsskrift – ikke fordi hans egen analyse var spesielt fremragende, men fordi det dokumenterte «at en internasjonalt ledende, analytisk kapasitet som Elster selv kunne fare med det han i sitt foredrag kalte ‘bullshit’».
Elster begynte tidlig sin kamp mot «sjarlatane» og «tåkefyrster», ikke bare franske. Da Helge Rønning i 1965 vendte tilbake fra et studieår ved Brandeisuniversitetet på den amerikanske østkyst, hadde han med seg i amerikakofferten One-Dimensional Man (1964) av Herbert Marcuse, hvis forelesninger han hadde fulgt. Pax kunne ha blitt den første europeiske utgiver av det som ble som en bibel for de antiautoritære 68-ere.
«Tåkefyrste» var Elsters avvisende dom på vegne av forlaget. (Boken kom tre år senere i all hast med betydelig tap av kulturell og annen kapital for Pax.) På begynnelsen av 70-tallet var vi noen som foreslo at Pax burde utgi Max Horkheimer/Theodor Adornos «Opplysningens dialektikk», et hovedverk i det 20 århundres filosofi. Igjen fikk Elster gjennomslag for sitt «argument»: «tåkefyrster».
Elster var fra 1970-tallet en helfrelst tilhenger av teorien om rasjonelle valg og spillteori. I Forklaring og dialektikk (1979) hevdet han «at spillteorien i morgen vil være den samlende teoristruktur i sosialøkonomien og i overmorgen den samlende felles ramme for alle samfunnsvitenskapene.»
I dag er tonen en annen, og Elster er i langt på vei som en frafallen å regne. Teorien om rasjonelle valg har sin åpenbare begrensning når det gjelder å trenge dypere inn i menneskets emosjonelle liv. I sine senere skrifter, så som «Alchemies of the Mind. Rationality and Emotions» (1999), har Elster foretatt en fundamental selvkritikk gjennom dekonstruksjon av en samfunnsvitenskapelig disiplin-imperialisme, der én disiplin søker å oppkaste seg til «the master discipline» for samfunnsvitenskap, først psykologien, deretter sosialøkonomien.
For å forstå forholdet mellom følelser, erkjennelse og atferd i det reelle liv er historiske studier «uunnværlige».
Men skal det bores dypere inn i menneskelivet, må vi ifølge Elster vende oss til vitenskapens tradisjonelle bakgård – skjønnlitteraturen: «De beste forfattere av romaner og skuespill er – nærmest pr. definisjon – de som forstår menneskenaturen bedre enn andre.»
Elsters mange rasjonalitetsstudier kan sees som en langsom, men vedvarende underminering av teorien om rasjonelle valg i form en utrettelig penetrering av teoriens subjekt: den rasjonelle aktør.
Det hører den vitenskapelige kultur til å reflektere en smule også over egen mulig tilkortkommenhet
Blant de «obskurantister» Elster i senere år har sendt sin bannbulle mot, er idéhistorikeren Michel Foucault. Elsters aversjon mot Foucault er først og fremst uttrykk for at Foucaults form for historisk refleksjon er ham fremmed; Elster kombinerer et blendende analytisk skarpsyn med en nesten like imponerende historisk blindhet.
Elster har hatt lite å bidra med på Foucaults fagfelt. Dét kan imidlertid ikke sies om antikkhistorikeren Paul Veyne, som var Foucaults kollega ved Collège de France, og som har befunnet seg helt på topp på Elsters rankingliste over de akademikere han anerkjenner. Veynes bok Foucault – hans tenkning og hans person (2008) vil imidlertid Elster ikke å høre snakk om. Et av Veynes poeng er at Foucault etter hans syn har revolusjonert vår oppfatning av historien: «Idag drømmer jeg om unge historikere som har en drøm om å skrive som Foucault.»
En gjenganger hos Elster har vært at humanistiske disipliner snarere er kunst enn vitenskap. En vitenskapelig tolkning av et verk vil ifølge ham si å forklare et kunstverk ut fra dets tilblivelsesprosess: den vitenskapelige verkfortolkning består i en forklaring av forfatterens opprinnelige intensjon med en tekst.
Et av hans foretrukne eksempler gjelder «den fremmede passasjer» i Ibsens Peer Gynt.
NOTORISK SJARLATAN: Det var karakteristikken Jon Elster gav den første Holbergpris-vinner, Julia Kristeva i 2004. Her sammen med daværende ordfører, Herman Friele og styreleder for Holbergs minnefond, Jan Fridthjof Bernt. FOTO: KNUT STRAND
«Finnes det en sannhet om den fremmede passasjer?» (Nytt Norsk Tidsskrift 2/1988) var tittelen på en inngående imøtegåelse fra litteraturprofessor Asbjørn Aarseth, en fremtredende Ibsen-forsker. Elster svarte aldri på Aarseths pulveriserende kritikk. I stedet gjentar han tyve år senere i Explaining Social Behavior (2007) sitt synspunkt i internasjonal kontekst, riktignok med en noe mer elevert vitenskapelig retorikk, men uten enhver referanse til Ibsen-forskningen, enn si Aarseth.
Elster ser her, som ved f.eks. Atle Kittangs imøtegåelse av hans kritikk av Foucault og Kristeva (Nytt Norsk Tidsskrift 1/2007), arrogant bort fra den motargumentasjon han har møtt. Han mener åpenbart at han suverent kan sette parentes om en århundrelang, hermeneutisk fortolkningstradisjon med tekstanalyse innen teologi, juss og litteraturvitenskap, med en rekke grunnleggende vitenskapsteoretiske arbeider i de siste par generasjoner (bl.a. Hans-Georg Gadamer, Jürgen Habermas og Paul Ricoeur).
På seg selv kjenner man, som kjent, andre
Til lanseringen tidligere i høst av min bok «Spadestikk 1967–2012» hadde jeg invitert Jon Elster som opponent. Her hadde jeg karakterisert Elsters bidrag til den litteraturvitenskapelige analyse som «forunderlig sært».
Elster var på sin side forurettet over at jeg ikke gikk inn på hans argumenter. Men Elster ville vel knapt tatt på alvor en som lot som om det ikke var skrevet noe av interesse innen spillteori de siste 50–60 år – endog etter at vedkommende forut var satt grundig på plass av en av feltets nestorer?
Elster hadde en rekke kritiske anførsler til min bok, inklusiv selvfølgelig at jeg holdt meg med «tåkefyrster». Hans kritikk, som var sentrert om de 30 av bokens 885 sider som gjaldt ham selv, var at jeg hadde «en tendens til å utdele karakteristikker, som nesten tar form av karakterer, uten å begrunne dem med argumenter.»
På seg selv kjenner man, som kjent, andre. Elster kombinerer forsvaret for et snevert begrep om vitenskap med en ganske militant intoleranse overfor det som er avvikende fra hans univers.
Etter at Elster hadde innsett det forfeilede i sin tidligere tro på én overordnet teoretisk modell for samfunnsvitenskap, hadde jeg forventet en noe større ydmykhet overfor andre vitenskapelige tilnærminger enn hans egen, ikke alle, men i det minste noen.
Det hører den vitenskapelige kultur til å reflektere en smule også over egen mulig tilkortkommenhet – ikke minst i forhold til det en ikke selv forstår, enn si har forståelse for. De gamle grekere hadde et ord for slikt: «hybris», overmot.
«Høyt henger han, og sur er han?» kalte jeg mitt portrett av Elster i festskriftet jeg redigerte til hans 70-årsdag, Elster og sirenene sang (2010), henspillende på tittelen på hans bok «Sour Grapes» (1983), med referanse til reven og rognebærene i «Æsops fabler». Ved nærmere ettertanke er jeg kommet til at jeg burde ha sløyfet spørsmålstegnet.