KLIMAKRISE: Fra Sandys herjinger i New Jersey.
Det store spørsmålet nå: Vinner Sandy morgendagens presidentvalg?
”Rivhuseffekt”: Hvordan skepsis til menneskeskapte klimaendringer blir endret av plutselige naturkatastrofer, som river ned hus, bygninger og gamle forestillinger.
Megastormen Sandy braste inn i den amerikanske politikken i forrige uke på dødelig og destruktivt vis, men brøytet seg samtidig inn i en slumrende amerikansk klimadebatt. Når amerikanerne, kanskje spesielt i østkyststatene, går til valglokalene i morgen, er det sikkert med Sandy dundrende i underbevisstheten.
Med den økonomiske krisen som altoverskyggende mørkevær, er kanskje ikke klimasaken den helt avgjørende. Men Sandy og en rekke andre naturkatastrofer kan føre til at tirsdagens vinner må håndtere klimapolitikken mye mer håndfast enn noen tidligere president har maktet.
For mange amerikanske klimaforskere er Sandy bekreftelsen på noe de har hevdet i over tyve år. Ekstremvær vil bli hyppigere, kraftigere, og stadig mer ødeleggende. Men den store og helt definerende forskjellen på 1992 og i dag, er at de ikke trenger datamodeller og teoretiske prediksjoner for å bevise sine antakelser.
De kan bare stikke hodet ut av vinduet. Datamodellene er i ferd med å bli bekreftet i fullt monn, og systematiske observasjoner de siste årene viser dramatiske endringer i vær- og temperaturmønstre i klodens mer sårbare områder.
Stadig flere klimaforskere går ut og knytter menneskeskapte klimaendringer direkte til spesifikke naturkatastrofer.
En av dem er James Hansen ved NASA. Han mener klimaendringer er årsaken til den ekstreme tørken i USA i sommer, og dette baserer han på seksti år med observasjoner, ikke datamodeller. Juli var den varmeste måneden noensinne i hele 48 av USAs delstater.
I forrige måned oppdaget forskere at isen som dekker Arktis er på sitt laveste nivå siden satellittmålingene startet for tretti år siden. Første halvår i år nådde oppvarmingen av Nordøst-Atlanteren sin høyeste nivå siden målingene startet i 1854.
Andre forskere peker på at orkansesongen i Atlanterhavet er blitt lenger, og stormene kraftigere. Vanlig antall orkaner er 11, hittil i år har det vært 19.
Og ”Sandy” ble ekstra ødeleggende, blant annet på grunn av at havnivået rundt New York er ca. 30 cm høyere enn for hundre år siden, og at havet er blitt varmere på samme tid.
Datamodellene er i ferd med å bli bekreftet i fullt monn
President Barack Obama kom til det hvite hus for fire år siden med enorme klimaambisjoner, men har etter hvert blitt tvunget til å slå av på tempoet av en beinhard republikansk kongress, og like beinhard finanskrise.
Men noe har han fått til. På Obamas skryteliste finnes blant annet den gigantiske krisepakken han lanserte etter bare en måned som president – den var full av penger til grønn teknologi og utvikling. Gullkortet hans er trolig innføringen av nye utslippstandarder for kjøretøy. I landet der bilen er en hellig ku, skal den nye loven halvere utslippene fra trafikken fra 2017 til 2025.
Likevel er misnøyen med Obamas klimainnsats påtakelig, og selv folk i hans eget parti kritiserer sin president for fravær og taushet.
På demokratenes landsmøte i september var Obama langt tydeligere. ”Klimaendringer er ingen bløff!” ropte han fra podiet, og la til: ”Flere oversvømmelser, tørke og skogbranner er ingen spøk”.
Uttalelsen var et svar til motstander Mitt Romney, som en uke før sa til sitt landsmøte at han ikke drev kampanje ”for å helbrede planeten, men for å hjelpe amerikanske familier”. Det var en åpenbar harselas med Obamas tidligere taler, og et like stort håndslag til oljelobbyen, som bidrar svært raust til kampanjen hans.
Romney går langt på vei klimaforskningen i møte. Som guvernør var han tydelig på at menneskeskapte klimaendringer er en fare. Som republikansk presidentkandidat har han naturlig nok moderert seg, og støtter seg til det klassiske skeptiske utgangspunktet: ”Fremdeles finnes det vitenskapelig uenighet”.
Under dette forbeholdet vil han fortsette som før, og avvise alt som ligner karbonskatt, statlige pålegg og andre inngrep i det frie markedet, som han kaller det. Romneys gode klimaintensjoner – og de finnes – vil være farget av denne passive tilnærmingen.
Mens den vitenskapelige konsensusen aldri har vært større, fortsetter altså Romney, republikanerne og amerikanske klimaskeptikere å klamre seg til denne påståtte ”uenigheten”. De sier aldri noe om hvor stor ”enighet” eller hvor stor sannsynlighetsovervekt det skal være for at de skifter mening, eller om enigheten skal være total og absolutt.
I praksis kan de tviholde på sitt standpunkt til den siste plaprende reaksjonære og klimaskeptiske dogmatiker står og roper mutters i alene i skogen, til knes i smeltevann fra Grønland.
Det er denne arrogansen som sløver handlekraft, som uthuler klimapolitikken, som igjen skaper apati i opinionen. Om blir Romney valgt, vil denne ødeleggende spiralen fortsette å vokse.
Akkurat nå ser det åpent ut. Vinner Romney, vil ikke miljø og klima stå fremst på agendaen. Vinner Obama, vil forhåpentlig Sandy holde ham godt våken om nettene.
Fire nye år, en sterkere demokratisk kongress og færre plagsomme mareritt om gjenvalg, kan gi Obama muskler nok til å endre amerikansk klimapolitikk fundamentalt.
Det vil også internasjonal klimapolitikk ha godt av.