Kongo-gåten løst?

Den amerikanske forfatteren James Bamford hevder å ha funnet ut hva som skjedde med Moland og French i Kongo.

 

NYE OPPLYSNINGER: Joshua French og Tjostolv Moland soner fortsatt i kongolesisk fengsel, etter en rettssak artikkelforfatteren beskriver som parodisk. Nå kommer det frem opplysninger som kan kaste nytt lys over skyldspørsmålet i saken. ARKIVFOTO: SCANPIX

 

I MAI 2009 ble den kongolesiske sjåføren Abedi Kasongo funnet skutt og drept på en landevei øst for Kisangani. Etter en dramatisk flukt gjennom jungelen ble Joshua French og Tjostolv Moland pågrepet.
I kongolesisk høyesterett ble de to kjent skyldige i blant annet drap og spionasje, og dømt til døden ni ganger. Nordmennene sitter fremdeles fengslet i Kongo.

I DAG publiseres en lang reportasje om «Kongo-saken» i det amerikanske magasinet GQ (Gentlemen’s Quarterly). Innenfor sin sjanger er GQ et kvalitetsblad for menn, og opplaget er på nesten én million i USA alene (det lages også en engelsk versjon).
Forfatteren av artikkelen er den prisbelønte, seriøse forfatteren James Bamford. Han oppsøkte undertegnede for godt over ett år siden i Oslo, siden jeg har skrevet en bok om saken («Et mord i Kongo»). Jeg hjalp ham så godt jeg kunne. Etterpå reiste Bamford til Uganda og Kongo.

NÅ FORELIGGER altså resultatet, i form av en svært omfattende reportasje. Jeg har fått lese den på forhånd. Det meste i artikkelen er kjent.
Men Bamford har noen opplysninger som er egnet til å vekke oppsikt. En av dem stammer fra Molands kjæreste i Uganda, Jamilla Kalifala. Hun hevder at Moland sendte henne en tekstmelding mens han var på flukt gjennom den kongolesiske regnskogen. I tekstmeldingen, som må ha blitt sendt da Moland nærmet seg jungelbyen Mambasa, sto det angivelig: «Jamilla, jeg kommer til å overgi meg. Jeg skal ta meg fram til politistasjonen, fordi det var en ulykke. Jeg mente ikke å gjøre det» (min oversettelse fra engelsk).

IFØLGE BAMFORDS GQ-artikkel innrømmet Moland å ha drept sjåføren, like etter at drapet var begått, til kjæresten!
Moland kom riktig nok med en slags tilståelse under den andre rettssaken, i oktober 2009. Da var han imidlertid sterkt psykotisk, snakket over seg og hallusinerte, slik at den kongolesiske domstolen ble tvunget til å innse at mannen hørte hjemme på et sykehus. Hvis Moland virkelig tilsto drapet overfor sin kjæreste, like etter at det skjedde, ville det kunne ilegges mye større vekt.

SPØRSMÅLENE STÅR imidlertid i kø. Hvorfor har ikke Kalifala fortalt dette tidligere, for eksempel da norske journalister snakket med henne i 2009, eller da jeg møtte henne i Kampala sommeren 2010? Hvorfor vistes ikke sms’en på Molands telefon, i likhet med andre kompromitterende meldinger (det er grunn til å tro at Molands telefon gikk tom for strøm før han fikk slettet dem)?
Bamford har ikke sett tekstmeldingen, siden Kalifala har mistet eller slettet den. Han har bare hennes ord, to år etter at hendelsen skal ha funnet sted. Om Moland sendte henne en melding, er det derfor høyst uklart hva som ordrett sto i den. Personlig vurderte jeg av ulike, men konkrete årsaker ikke Kalifala som et stabilt vitne/kilde. Jeg tvilte imidlertid ikke på at hun elsket Moland, slik hun hevdet. Det gjør hun ennå, også ifølge Bamford. Hvorfor går hun da ut med ny informasjon som åpenbart kan skade forloveden?

BAMFORD HAR en konkret teori om hva som skjedde i bilen om kvelden den 5. mai 2009. Han mener de tre kongoleserne i bilen bare ville kjøre til Nia-Nia, ikke til Mambasa, som ligger om lag tyve mil og mange timers kjøring lenger øst. Det var dit Moland og French ville dra, for der hadde de en bekjent.
Bamford legger stor vekt på dette. Han tror det oppstod en krangel om bestemmelsesstedet, og at Moland og French bestemte seg for å stjele bilen, fordi de ikke hadde nok penger til å komme seg videre. Bamford tror våpenet gikk av ved et uhell.

OGSÅ DENNE teorien har klare svakheter. Selv om nordmennene og kongoleserne i bilen ikke hadde noe felles språk, virker det merkelig at det skal ha oppstått misforståelser rundt destinasjonen. Nia-Nia og Mambasa høres ikke likt ut, og nordmennene gjorde det ifølge andre klart hvor det var de skulle dra.
Dessuten peker flere ting i retning av at de dødsdømte nordmennene ikke var blakke da de forlot Kisangani. De to kongoleserne som overlevde har heller aldri fortalt om at det virket som om det var uoverensstemmelser om dette i bilen. På cellen i Kisangani foreslo jeg en gang overfor Moland at hans våpen hadde gått av. Begge fangene fnyste spontant av forslaget, noe som ikke var tilfellet de gangene jeg nærmet meg noe de ville holde skjult. De forklarte rolig at slikt ikke skjer med så våpenvante folk som dem.

GÅTEN ER IKKE LØST. Moland og French sitter stadig i fengsel i Kongo, dømt for å ha spionert og drept på vegne av Norge. Selv har jeg i motsetning til Bamford aldri, av prinsipp, uttalt meg direkte om skyldspørsmålet. Det jeg vet er at de ble dømt etter en parodisk rettssak.
Norske myndigheter har gjort framstøt for å få fangene overført, men kongoleserne svarer ikke på brev, heller ikke fra statsminister Jens Stoltenberg. I slutten av september uttalte utenriksminister Espen Barth Eide at han tror han snart vil få en avklaring på utleveringsspørsmålet. Han hadde nemlig hatt «gode» samtaler med sin kongolesiske kollega. Det er ingen spesielle grunner til å tro han vil lykkes bedre enn forgjengeren.

NORGE HAR i løpet av de tre siste årene gitt en halv milliard kroner gjennom Regnskogfondet, og dessuten slettet all kongolesisk statsgjeld.
At Norge ikke har stilt et eneste krav i denne forbindelse, blir av kongoleserne antagelig tolket som om vi helst ikke vil ha Moland og French hjem levende.

Kommentarer