Det foregår et maktskifte i verdens største land. Opptakten er mord, bestikkelser og store demonstrasjoner mot Japan. Det kan være nyttig å vite hva kineserne tenker om moral og politikk, så vi ikke får de helt store overraskelsene når de etter hvert tar over verden.
SKANDALE-POLITIKEREN: Tidligere handelsminister og partileder i Chongqing, ny-maoisten Bo Xilai (bildet), er nå avsatt og ekskludert fra kommunistpartiet. Bos politiske fall er blitt satt i forbindelse med hans bruk av symboler og begreper fra kulturrevolusjonen, skriver Simen Andersen Øyen. ARKIVFOTO: AP
I 1958 lanserte Det Kinesiske Kommunistiske partiet (KKP) en kampanje som ble betegnet som De fire plagers kampanje eller Den store spurvekampanjen. Den skulle utrydde «de fire dårlige gruppene» som var en betegnelse på rotter, fluer, mygg og spurv. Senere ble dette også en benevnelse på rike bønder, jordeiere, intellektuelle og dissidenter.
Dette var en av de første kampanjene i det som har blitt kalt Det store spranget, og som søkte å kollektivisere det kinesiske landbruket, gi raske teknologiske fremskritt og føre det føydalistiske Kina raskt gjennom det kapitalistiske stadiet og mot det kommunistiske samfunn. Ledelsen i KKP mobiliserte alle på landsbygda til å jage og drepe spurven, ødelegge reir og knuse egg. Med andre ord, det var ikke lett å være spurv i Kina i perioden 1958–1962. Resultatet ble at insektplagen og spesielt gresshoppene økte i antall og gjorde avlingene mislykket i mange år fremover.
«Glem det»
KKP introduserte kampanjen «Glem det» for å reversere et tiltak som viste seg å være langt skadeligere enn spurver for jordbruksproduksjonen, men da var det allerede for sent. Med en ideologisk bakgrunn i den historiske materialismen, slik Karl Marx beskriver den i blant annet «Forord til Kritikk av sosialøkonomien» (1859), skulle Kina hoppe over et trinn i den dialektiske utviklingen.
Med utgangspunkt i noen få linjer hos en tysk politisk filosof som levde på 1800-tallet, ble millioner av kinesere mobilisert, Kinas bestand av spurv ble forsøkt utryddet, og konsekvensene av disse kampanjene er en sultkatastrofe som forårsaker minst 45 millioner døde. Troen på bestemte idealer og politiske begreper klarte å mobilisere verdens største nasjon til handlinger som vi ettertid anser som absurde med et katastrofalt resultat. Vi tenker oss gjerne at Kina er annerledes fordi de har andre historiske utviklingstrekk. Men det går dypere enn som så. Andre kollektive forestillinger enn vestlige virker styrende i Kina og er bestemmende for selve forståelsen av det politiske feltet og hvordan det er å være kineser i dag.
Japansk imperialisme
Det kan være nyttig å vite hva kineserne tenker om moral og politikk så vi ikke får de helt store overraskelsene når de etter hvert tar over verden. Manglende forståelse for den kinesiske politiske og historiske konteksten fikk vi merke etter den kinesiske reaksjonen på tildelingen av Nobelprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo.
Litteraturen har fremskyndet den seksuelle liberaliseringen
I Kina har revolusjonen i 1911 og slutten på de keiserlige dynastiene, den japanske invasjonen, etableringen av Folkerepublikken Kina i 1949, kulturrevolusjonen og reform- og åpningspolitikken som startet i 1978, vært noen av de mest sentrale begivenhetene i kinesisk historie. F.eks. kan den japanske invasjon og det som er blitt kjent som Massakren i Nanjing bidrar til å forklare de anti-japanske protestene vi har sett de siste ukene. Dagens protester om de bittesmå Diaoyu-øyene handler ikke alene om oljeressurser. Det dreier seg også om hva som gjør folk forurettet, hva som motiverer folk til protester, og hvordan det som blir ansett som japansk imperialisme har en egen klangbunn i kinesisk historie.
Ny-maoisten Bo Xilai
Kulturrevolusjonen er en historisk begivenhet som er spesielt definerende for det kinesisk politiske feltet og som er svært forskjellig fra det vestlige erfaringsrommet. Det viser de siste måneders dramatiske politiske begivenheter i Chongqing hvor partisjefen Bo Xilai ble avsatt, byens politimester søkte asyl i USA og Bos kone ble dømt til dødsstraff for mord. Bo var handelsminister (2004-2007) og var tiltenkt en plass i politbyråets stående komité.
Han har fremstått som en ny-maoist hvor han har revitalisert tankegods fra kulturrevolusjonen og det han betegnet som «rød kultur». Han har forsøkt å mobilisere folket på lignende måter som under kulturrevolusjonen ved å sende ut Mao-sitater på SMS, gamle kampsanger, revolusjonære fjernsynsprogrammer og kampanjer tilsvarende de Mao initierte under kulturrevolusjonen som «ut på landet-bevegelsen».
Det var en kampanje som proletariserte titalls millioner unge intellektuelle der de dro ut av byene mer eller mindre frivillig. Bo oppfordret på samme måte til at unge skulle dra ut på landsbygda for å jobbe. Ikke bare har Bos politiske fall blitt satt i forbindelse med hans bruk av symboler og begreper fra kulturrevolusjonen, men det viser også hvordan denne sentrale begivenheten i kinesisk historie fortsatt fungerer som et mobiliseringsgrunnlag og er definerende for det kinesiske politiske erfaringsrommet.
Brøt med sosialrealismen
Den kollektive forestillingshorisonten i Kina kommer også til uttrykk i nye litterære og kunstneriske bevegelser. På slutten av 1970- og utover 80-tallet oppsto det litterære og kunstneriske bevegelser som reaksjoner på kulturrevolusjonen og maoismen og som brøt med den sosialrealistiske diktningen. De såredes litteratur og Tåkedikterne var inspirert av vestlig tenkning og litteratur og fremmet individualisme og det subjektive.
Dette sto i sterk kontrast til hvordan Mao definerte litteraturen som et tannhjul i det revolusjonære maskineri, bare noen år tidligere. Litteraturen har også fremskyndet den seksuelle liberaliseringen av Kina. Publiseringene av novellene «Kjærligheten må ikke bli glemt» og «Kjærlighetens plass» i 1979, startet en nasjonal debatt om romantisk kjærlighet som ble møtt av myndighetene med politiske kampanjer og ideologisk undervisning som kampanjen mot «spirituell forurensning» i 1983.
Selvrealisering og velvære
Den kommunistiske asketiske tilnærmingen til seksualitet under Mao hadde blitt underlagt synet om at valget av make må tjene sosialismen gjennom produksjon og reproduksjon. Romantisk kjærlighet ble sett på som korrupt og reaksjonært, og seksualitet var tabu. I dag er det annerledes. Bloggposten «De etterlatte kjærlighetsbrevene» som ble publisert i 2003 av Muzi Mei fra byen Guangzhou, viser dette.
I denne bloggen beskriver hun sin egen kroppslige nytelse og seksuelle erfaringer. Da hun la ut et lydopptak av sin egen orgasme, fikk nettsiden så mye oppmerksomhet at den krasjet. Dette hadde vært utenkelig under Mao, og Muzi Mei er blitt et av symbolene på den individualistiske selvrealiserings- og velværediskursen som er blitt en selvfølge i Kina i dag. Dette forteller ikke bare noe om nye måter å uttrykke individualitet på, men også hva som er politisk og moralsk mulig i dag og som var helt utenkelig under Mao for bare 30 år siden.
Vil vi dele forestillingene?
I løpet av de siste tiårene har hundrevis av millioner kinesere blitt løftet opp i middelklassen, og landet har gjennomgått enorme sosiale og økonomiske omveltninger. Til nå har Vestens historiske erfaringer dominert de politiske, globale forestillingene. Hvordan vil Kinas økende betydning påvirke dette?
fakta
Kinas partikongress
Kommunistpartiets 18. kongress åpnet torsdag 8. november og varer en uke.
Kinas kommunistparti er enerådende i landet og utøver all politisk makt.
Kongressen er partiets øverste organ. Partiet har mer enn 80 millioner medlemmer og er verdens største politiske parti.
Kongressen holdes hvert 5. år og samler vel 2200 delegater bak lukkede dører.
Kongressen velger ny partiledelse og vedtar resolusjoner om viktige spørsmål.
Kilde: Reuters og NTB