Høyre har vært ute av regjeringskontorene lenge, og er helt sikkert lystne på å prøve ut noen av de økonomiske eksperimentene de har lært hos Civita. Det bør ikke gå ut over vår felles vannkraft, eller norske skoleelever, fremtiden vår.
VÅR FELLES VANNKRAFT: Høyre og Frp er enige om å fjerne hjemfallsretten til vannkraft (her Tvinnefossen i Stryn), og de vil delprivatisere Statkraft. Hjemfallsretten er viktig for å bevare naturressursene i fellesskapets eie, skriver Eigil Knutsen. Arkivfoto: Øystein Torheim
I Norge har vi to såkalt «statsbærende» partier, Høyre og Arbeiderpartiet. Med statsbærende mener jeg partier som hele tiden søker makt, og har styrt samfunnsutviklingen i Norge etter annen verdenskrig. Derfor må disse partiene, også mitt eget, ta ansvar og rydde opp i tidligere feilgrep.
Det siste året har vi endelig fått en debatt om hvordan offentlig sektor er styrt i Norge. New Public Management-teorien skylte inn over Norges land på 80-tallet, og er blitt båret frem som det beste styringsverktøyet over offentlig sektor av skiftende regjeringer.
Marked, kontroll og rapport
Kort sagt går New Public Management ut på å styre offentlig sektor med markedsmekanismer, med utpreget kontroll og rapportering. Markedsmekanismene skal sørge for såkalt kostnadseffektivitet, mens det vidstrakte kontrollregimet skal sikre at de offentlige instanser utfører de oppgavene myndighetene har bedt dem om å gjøre.
Sentralt i NPM-lærdommen står det at konkurranseutsetting, privatisering og deregulering øker effektiviteten i økonomien som helhet. Willoch-regjeringen på 80-tallet «gikk foran» og deregulerte både boligmarkedet og finansmarkedene, med fatale konsekvenser. Gro Harlem Brundtlands regjeringer på 80- og 90-tallet ryddet opp i finanssektoren, men fortsatte å la forretningsstrategier styre offentlig sektor.
Stoltenberg delprivatiserte
Jens Stoltenbergs første regjering i 2000–2001 var ikke bedre. Delprivatisering av fellesskapets viktigste selskaper, og ytterligere markedsstrategier i offentlig sektor, var med på å sikre Arbeiderpartiets dårligste valg i etterkrigstiden. Kjell Magne Bondeviks sentrum-høyre-regjering var ikke bedre, og det toppet seg da Kristin Clemet prøve å privatisere den viktigste offentlige sektoren: skoleverket.
Dette er en historie de to store partiene bør ta lærdom av. Måten vi styrer offentlig sektor på er faktisk den viktigste målestokken på hvordan politikere forvalter fellesskapets ressurser. Derfor må vi spørre oss: Har partiene lært av sine tidligere feilgrep? Den siste tidens mediebilde kan tyde på noe annet.
Også i skoleverket
Neste års valg nærmer seg med stormskritt, og i den forbindelse er partiene i full gang med å utforme sine partiprogrammer, som skal vise retningen Norge skal ta i neste stortingsperiode. Kunnskapspolitikk ser ut til å bli en av hovedsakene for samtlige partier. Det er bra, for da får vi diskutert hvilke løsninger som er best mot vårt felles mål: verdens beste skole.
Det har lenge vært en tverrpolitisk enighet om at skoleverket må avbyråkratiseres. New Public Management har fått sitt fotfeste også i skoleverket, noe som har ført til at lærere og rektorer bruker mye til på utfylling av rapporter og annet byråkratisk arbeid. ”Dette må vi gjøre noe med”, har vært det samstemte svaret fra politikerne. Dette er ikke lenger tilfelle.
Mer kontroll hjelper ikke
29. oktober kunne Klassekampen melde at Høyre vil ha mer målstyring og kontroll i skolen. Deres løsning for å bedre resultatene på den enkelte skole, er å innføre resultatkontrakt med rektorene. Her vil altså et av landets største partier overføre forretningslivets styringsmetoder til et system som skal ta vare på våre barn og unge.
partiene, også mitt eget, må (…) rydde opp i tidligere feilgrep
Høyres forslag er dårlig av flere grunner. For det første oser det av mistillit til skoleledelse og den enkelte lærer. Jeg har tro på at skolen trenger mer ressurser, bedre lærere og tettere dialog med den enkelte kommune. Som vi har sett i utallige andre offentlige sektorer; mer kontroll gir ikke bedre resultater. Forslaget om resultatkontrakter er også dårlig fordi skoleledelsen bør bruke tid på å gjøre skolen best mulig for alle. Det er politikeres ansvar å sette rammene for skolen, både på ressurser og innhold. Deretter må vi ha tillit til at skoleledelsen iverksetter dette.
Høyre har ikke lært
New Public Management-organisering av skoleverket er ikke det eneste tegnet på at Høyre ikke har lært av tidligere feilgrep. Den 30. oktober fikk vi også vite at Høyre og Frp er enige om å fjerne hjemfallsretten til vannkraft og delprivatisering av Statkraft. Hjemfallsretten har siden Venstre innførte den i 1909 vært viktig for å bevare naturressursene i fellesskapets eie. Ifølge Høyres energipolitiske talsperson, stortingsrepresentant og leder i Oslo Høyre, Nicolai Astrup, er det «prinsipielt riktig».
At Høyre-folk i Oslo ikke ser verdien av at fellesskapet eier fornybare energiressurser på Vestlandet, er kanskje ingen overraskelse. Det gjør heldigvis Bergens Tidende på lederplass 31.10: «Verdien av evigvarende, grønn kraft bør sees i et hundreårsperspektiv, slik fremsynte politikere gjorde i 1909.» Med en overhengende klimakrise og økende energibehov burde vi klare å være like fremsynte i 2012.
Statkraft må være helstatlig
Delprivatisering av Statkraft er en annen viktig prinsipiell sak for Høyre. Her skal man gjøre det samme som med Statoil, og sende fellesskapets viktigste selskaper på børs. Et helstatlig Statkraft er viktig, av flere grunner. For det første gir det store inntekter i form av utbytte til staten, som vi kan bruke på skoler og eldreomsorg. I tillegg er det en viktig forskjell på et helstatlig selskap og et delprivatisert.
Statoils oljesandprosjekt i Canada er et godt eksempel. Her nekter regjeringen å stoppe Statoil, fordi det visstnok er styregrossisters oppgave å styre landets viktigste selskap.
Regjeringen har mulighet til å stoppe oljesandprosjekter, og det er mest sannsynlig flertall for dette i Stortinget. En nekter likevel å gjøre det, fordi det eksisterer en ideologisk oppfatning av at selskapenes styrer er de som er best egnet til å bestemme. Dette vil i verste fall bli tilfellet med Statkraft. Slik Statkraft er i dag kan regjeringen gå direkte inn å be selskapet satse på for eksempel vannkraft. Dette gjorde Stortinget i 2010, da det styrket selskapets egenkapital med 14 milliarder for å satse på fornybar energi. Dette bør Stortinget fortsette med, og da er ikke delprivatisering veien å gå.
Lær av feilene
Målstyring, kontrollrutiner og privatisering har altså preget norsk offentlig sektor de siste tiårene. Høyre har tydeligvis ikke lært, og ønsker å fortsette implementeringen av New Public Management i offentlig sektor, nå også i skoleverket. Tidligere har vi solgt oss ned i våre naturressurser under bakken, nå vil Høyre også gjøre det med den rene vannkraften.
Noen av oss har lært av tidligere feil, og gjør vårt beste for at våre partier også skal lære. Politiske partier bør bli flinkere til å innrømme tidligere feilgrep, og deretter skape en politikk til det beste for fellesskapet i fremtiden. Høyre har vært ute av regjeringskontorene lenge, og er helt sikkert lystne på å prøve ut noen av de økonomiske eksperimentene de har lært hos Civita. Det bør ikke gå ut over vår felles vannkraft, ei heller vår fremtid; norske skoleelever.
fakta
New public management (NPM)
Et svært vidt begrep, brukt for å beskrive en rekke reformer innen offentlig sektor siden 1980-tallet.
En skal styre etter gitte mål, hensikten er økt effektivitet og økt kontroll fra myndighetenes side.
Man ønsker også et mer kostnadseffektivt tilbud av offentlige goder.
Men «å skape læring» og «sørge for omsorg» er flertydige mål, og kritikerne av NPM peker på at systemet kan føre til målkonflikter og kontrollbyråkrati.
KILDE: WIKIPEDIA