Skyggen av tragedien

På Os fortelles en litt annen historie. Om råskap, rus, og ungdommer som ikke blir sett.

Drapet på 98 år gamle Hilda Feste er krevende å forholde seg til her på Os, men rettssaken som foregår nå er likevel det store samtaleemnet. På skolene, på biblioteket, på Kafé Engeline, på Esso’en, på rådhuset.
I januar i år, noen dager etter drapet, var jeg her på stedet der jeg vokste opp, for å undersøke hvordan en så voldsom kriminalsak påvirker et lite lokalsamfunn jeg trodde jeg kjente. Den gangen var sjokket enormt, og spørsmålene endeløse.

Nå vet osingene hvem som trolig er gjerningsmannen, men spørsmålene er ikke blitt færre.
Akkurat nå kan det være krevende å vite hvordan man skal omsette kaoset av følelser og reaksjoner til handling etter at dommen er falt.
Er det greit å hilse på offerets familie? Er det greit å snakke pent om drapsmannen? Alle spørsmålene som kan bli til tabuer, til taushet og skam.
Men på Os snakker mange også om forhistorien, om en 19-åring de kjente godt. Hva vet vi egentlig om ham?

Vet vi for eksempel at han gikk med voldsalarm? Det er Nina Ramadani som spør. Hun og venninnen Sigrid Tvedt har i en årrekke drevet frivillig arbeid blant de mest utsatte ungdommene på Os.
De kjenner 19-åringen godt, og forteller at han fikk voldsalarm i oktober i fjor, etter en tid med uttalte drapstrusler fra en jevnaldrende, etter en krangel. Dette gikk inn på ham. Hadde det hengende over seg, hele tiden.
Nina og Sigrid forteller meg at denne typen konflikter ikke er uvanlige i miljøet tiltalte er en del av. Det er steinhardt, forteller de.

Det aller verste kan skje over alt

De to er trolig de voksne som har kommet nærmest på dette ungdomsmiljøet. De jobbet i den kommunale ungdomsklubben i et par år, før de brøt ut, og startet sin egen klubb for de mest rastløse og krevende.
– Det var en tøff gjeng her, om lag 20–30 av dem, ungdommer fra 13 til 18 år med vanskelig bakgrunn, og mye trøbbel rundt seg. De drev rundt på Osøyro. Og 19-åringen var en av dem, sier Sigrid.
– Det er like tøft i dag, legger Nina til.

Nina og Sigrid snakker om 19-åringen, og det slår meg hvor viktig det er for dem å gripe en eller annen slags normalitet, når en de kjenner er i sentrum for det helt ekstreme.
De oppfatter ham som en myk og sårbar gutt. Han kunne være knallhard utad, hadde en røff væremåte som var lett å misforstå, men han tok godt vare på sine venner. Men han var en av de vanskeligste å komme inn på.
Nina forteller at da hun giftet seg den 20. januar i år, var det 19-åringen som holdt bryllupstalen. – Det var en nydelig tale, jeg har den fremdeles, sier hun.
En måned etter ble gutten pågrepet for drapet på Hilda Feste. Hvordan forholder man seg til det?

På rettssakens første dag fortalte sjefetterforsker Carl Petter Leganger at 19-åringens kameratgjeng hadde en helt uvanlig omgang med alkohol. De drakk seg fulle på 60 prosents sprit.
For meg var det et ekko fra gamle dager på Os, og en bekreftelse på at lite har forandret seg. På 1980-tallet, i tråd med misjonens og moralismens politikk, var det fremdeles forbudt å kjøpe alkohol i kommunen. Noe som førte til at vi bare dro til Kalandseid eller Nesttun og kjøpte mer enn vi noen gang ville ha kjøpt hjemme. Det fløt.
Forbruket var selve beviset på at avstanden mellom generasjonene var totalt uoverstigelig. For mange var det hardt, for andre av og til livsfarlig, og for noen få – en dødelig faktor.

Jeg tar en prat med Geir Jonassen. Han har jobbet med ungdom som trenger ekstra omsorg på Os siden 1990-tallet. Jonassen er blant de mange som forsøker å sette en uforståelig handling inn i en forståelig sammenheng.
Han mener det er for mange som vokser opp i et vakuum med krevende atferd og diagnoser, som aldri blir sett. Unge gutter med et utemmelig sinne i seg. De er så opptatt av å ruse seg – fort, for rusen er det eneste høyeste målet.
De er som uønsket støy, som en ripe i panseret, og passer ikke inn i bildet på et harmonisk bygdesamfunn.
– Hvor mange slike kandidater er det egentlig her i Os? spør han. – Vet vi det?

Å fordele skyld og ansvar er noe mange vokter seg for nå. Dette er for stort, for upassende. Men Nina Ramadani liker ikke utviklingen, måten voksne og barn forholder seg til hverandre på. – I dag har de voksne enda mindre tid til barna sine, sier hun.
– Nå blir ungdom enda mindre sett enn før, legger Sigrid Tvedt til.
Nå under rettssaken er det kanskje spesielt viktig å bli sett. 19-åringens miljø, vennene, takler ikke drapssaken så bra. De isolerer seg, det kan utvikle seg til sinne, hat og sterke reaksjoner.
– Det må vi jobbe for å forhindre, sier Sigrid. – Det er det viktigste nå.

Før jeg drar nordover til Bergen igjen, leser jeg i Os og Fusaposten: ”For oss som bur i Os er det nærmast umogeleg å distansera seg. Det hende her. Både offeret og tiltalte er osingar.”
Det er som om stedets størrelse kan gjøre den sosiale kontrollen så sterk, at bygden får naturlig beskyttelse mot all ondskap og tragedie, utenfra og innenfra. Men det er jo på steder som dette det verste skjer – også.
Det aller verste kan skje over alt. Det er kanskje erkjennelsen det er vanskeligst å beskytte seg mot.

Tags: ,

Kommentarer