Fakler i mørket

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Antisemittismen i Norge er ikke historie. Derfor må vi mobilisere mot jødehat.

Gjennom vind og novemberregn beveger et stille tog seg fra bygård til bygård på Møhlenpris. Det skjer hvert år, om kvelden 26. november. Barn fra Møhlenpris skole og naboer fra bydelen tenner fakler.
Faklene trosser kveldsmørket på denne datoen hvert år, for å kaste lys over en av de mørkeste dagene i norsk historie. Lysene ærer mennesker som bodde på Møhlenpris en gang, og minner oss som lever i dag om at vi ikke har lov til å glemme.

26. november 1942 ble 532 menn, kvinner og barn deportert fra Norge på det tyske skipet D/S Donau. De var jødiske nordmenn, og jødiske flyktninger som hadde søkt tilflukt i Norge før krigen.
Det var ikke bare en skammens dag for de tyske okkupantene. Det var kun nordmenn som deltok i arrestasjonene, som ble beordret av statspolitisjefen. I dag vet vi hvor reisen endte.
D/S Donau satte kursen for Stettin, og derfra ble fangene sendt i lastevogner til Auschwitz. Bare ni overlevde.

Lille Samuel Becker var ett år da han ble arrestert sammen med moren 25. november. De bodde i Welhavens gate 36. Samme dag ble Berta Müller på 10 år og Oscar Müller på 14 arrestert. De bodde i Møhlenprisbakken.
Fakkeltoget stanser også i Wolffs gate 5, og utenfor flere andre dører på Møhlenpris. Jeg vokste opp i de samme gatene, og kjente barn som bodde på noen av de samme adressene.
Slik kommer Holocaust oss nærmere. Omfanget og grusomhetene blir litt klarere for oss. Det er vondt, men viktig.

Det blir galt å se antisemittisme i Norge bare som et utslag av dagens debatt om det som skjer i Midtøsten

Mange har trodd at vi har lært av historien, og at antisemittisme i Norge hører fortiden til. Slik er det ikke.
HL-senterets undersøkelse om nordmenns holdninger fra i vår viser at 12 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot jøder. Det er faktisk lavt i europeisk sammenheng, noe som bare understreker at den antisemittiske giften fortsatt hjemsøker kontinentet vårt.
19 prosent av respondentene i den norske undersøkelsen støtter påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser», en påstand ubehagelig lik konspirasjonsteoriene som var så populære i mellomkrigstiden.
I fjor viste en kartlegging i Oslo-skolen et rystende omfang av mobbing av jødiske barn. En av tre fortalte at de ofte blir utsatt for antisemittisme.

Det er ikke mange år siden det ble skutt mot synagogen i Oslo. Nylig fortalte en talsmann for den ekstreme islamistiske gruppen Profetens Ummah om sitt ønske om å «pepre» den samme synagogen.
Det er påfallende hvordan jødehatet går igjen hos både disse ekstremistene, og deres rivaler på ytterste høyre fløy. Ekstremistene forenes i sitt hat mot minoriteter, i sitt ønske om etnisk og religiøst homogene samfunn, og i sin motstand mot demokrati, likestilling og homofile.
Skal vi skape trygghet for jøder i Norge må vi angripe både fordommene som finnes blant vanlige mennesker, og sette flomlyset på de ekstreme miljøene.

Antisemittismen har en lang historie i Norge. Også i Norge har vi dessverre tradisjon for antisemittisme, og undersøkelsene viser at slike holdninger finnes i ulike deler av befolkningen.
Det blir derfor galt å se antisemittisme i Norge bare som et utslag av dagens debatt om det som skjer i Midtøsten. Likevel vet vi at ikke alle greier å skille sitt syn på konflikten der fra synet på mennesker med jødisk eller muslimsk bakgrunn.
Jeg mener derfor at vi som er kritiske til Israels okkupasjon og behandling av palestinerne, har et ansvar for å si veldig tydelig fra når noen tråkker over den grensen som må gå mellom legitim kritikk av staten Israel og antisemittiske konspirasjonsteorier, eller utfall mot jøder som gruppe.
Det var blant annet derfor SV tok så tydelig avstand fra Trond Ali Linstad i forbindelse med medaljedebatten som har rast den siste tiden.

Men også de som har motsatt syn på konflikten i Midtøsten kan trå feil.
Noen ivrige norske aktivister for dagens israelske politikk, fra organisasjonen «Med Israel for fred», har i Dagen og BT den siste tiden ment at Kåre Willoch og jeg ikke kan tale på minnemarkeringen 26. november.
Hvis det å minnes Holocaust skal forbeholdes dem som er enig i politikken til den sittende israelske regjering, slår vi inn på farlige veier. Det vil gjøre fronten mot antisemittisme smal, i en tid hvor vi tvert imot trenger å samles på tvers av politiske skillelinjer for å bekjempe jødehat.

Vi tenner fakler for å minnes. For å huske Samuel Becker og Berta Müller og de andre bergenserne som ble røvet fra byen vår i 1942.
Det er viktig å huske, for bare hvis vi bærer disse minnene langt fremme i vår kollektive bevissthet kan vi hindre at det skjer igjen. Gjennom å spørre oss selv hvordan dette kunne skje, her midt blant oss, kan vi sikre oss at flere i dag står vakt mot ideene og hatet som førte til deportasjonene fra Møhlenpris.
Vi må huske for å kunne handle. Vi samles på mandag for å minnes fortiden. Men også fordi vi bryr oss om fremtiden.

Tags: , , , , ,

Kommentarer