Både Høyesterett og Stortinget har behandlet problemstillinger knyttet til asylbarna denne uken. Begge steder er det like åpenbart: Det finnes ikke en ideell løsning på situasjonen til disse barna.
Denne uken ble stortingsmeldingen «Barn på flukt» behandlet i Stortinget. Samtidig har Høyesterett i plenum behandlet to saker som gjelder asylbarn, og som kan få konsekvenser for flere barn som har bodd lenge i Norge uten lovlig opphold.
Begge sakene i Høyesterett gjelder blant annet hvorvidt det strider mot Barnekonvensjonen å vurdere innvandringsregulerende hensyn som viktigere enn barnas tilknytning til Norge. Selv om mange av asylbarnas støttespillere mener sakene er åpenbare, er de ikke det.
Mange som har engasjert seg i de såkalte asylbarnas saker ble skuffet over at stortingsmeldingen om asylbarna ikke har ført til konkrete endringer i regelverket. Noen har tatt til orde for å gi oppholdstillatelse til alle barn som har vært i landet mer enn et visst antall år. Venstre ønsket en rekke endringer i utlendingsforskriften, blant annet at alle barn som har vært i Norge i tre år skal anses for å ha en særlig tilknytning til landet.
Men det er problematisk å lage generelle regler om at familier som lar være å reise ut til tross for avslag på asylsøknaden, automatisk skal få oppholdstillatelse etter en viss tid. Ut fra et likebehandlingsprinsipp, er det ikke riktig at alle familier som lar være å reise hjem skal få en fordel av det.
Det er verd å merke seg at sakene som er oppe i Høyesterett ikke gjelder familienes beskyttelsesbehov. Barnefamilier får langt lettere oppholdstillatelse enn andre. Enslige mindreårige asylsøkere får lettere oppholdstillatelse enn barn som kommer sammen med foreldrene. Det er altså ingen tvil om at hensynet til barna blir vektlagt.
Likevel preges ikke norsk asylpolitikk av raushet. Sannsynligvis bør det bli lettere for flere – ikke minst barn – å få oppholdstillatelse. Men det er langt fra åpenbart at man skal prioritere hele gruppen av familier som lar være å reise hjem til tross for avslått asylsøknad.
Det er ingen tvil om at hensynet til barna blir vektlagt
Norske myndigheter kritiseres ofte for at barn blir boende svært lenge på asylmottak. I de aller fleste tilfeller er det ikke innvandringsmyndighetene, men foreldrene, som forlenger barnas opphold på mottak. Det er utvilsomt vanskelig for barn å leve i en uavklart situasjon, men fra norske myndigheters side er ikke asylsaken deres uavklart. Den er behandlet, avslått og avsluttet. Gjerne i flere runder.
Fordi det er så vanskelig å gjennomføre tvangsretur til mange av landene asylsøkerne kommer fra, velger mange asylsøkere å bli værende selv om saken deres er avsluttet. Foreldrene som tar sjansen på at de til slutt vil få oppholdstillatelse, tar en risiko på vegne av barna: Hvis de til slutt må reise hjem, kan oppbruddet med det norske miljøet være traumatisk for de små. Men hvis de til slutt får bli, har de sannsynligvis gjort barna en tjeneste.
Spørsmålet er hvilket ansvar den norske staten må ta for barna når foreldrene lar være å overholde pålegget om å forlate landet. Stortingsmeldingen «Barn på flukt» inneholder noen viktige og riktige avklaringer, som vil medføre at noen flere barn som har bodd lenge på asylmottak får bli. Det skilles klart mellom familier som aktivt har motarbeidet retur til hjemlandet, for eksempel ved å gå i skjul, og familier som har latt være å reise hjem, men ellers samarbeidet med innvandringsmyndighetene. For sistnevnte gruppe familier skal det være lettere å få oppholdstillatelse.
Det arbeides nå med å korte ned saksbehandlingstiden for barnefamilier, slik at sakene vil være ferdig behandlet innen et år – inkludert ankeprosessen. Dette skulle vært gjort for lenge siden. Sammen med gode returordninger, er dette det viktigste bidraget til å løse dilemmaet med asylbarna.